JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Årets brageprisvinner i den skjønnlitterære klassen gikk altså til Nina Lykkes fjerde bok og tredje roman «Full spredning» - med undertittelen «en legeroman». Forfatteren fikk sitt litterære gjennombrudd med sin forrige roman «Nei og atter nei» som kom ut for tre år siden og virkelig tok det moderne livet på kornet. Særlig var det samlivet, den opphøyde tosomheten, som fikk passet sitt påskrevet med et temmelig satirisk stempel.

Og Lykke er innom dette temaet denne gangen også. Hovedpersonen Elin er allmennpraktiserende fastlege. Det er hun vi ser hele historien gjennom. Elin er gift med Aksel, en ganske kjedelig mann som er mest opptatt av trening. Mosjonsløp og langløp på ski – det er hans greie. Gjerne i utlandet, hvis mulig. Ikke noe er for eksotisk. Maraton i Tokyo eller i Cape Town – why not. Elin har null interesse for hans hobby. Og da må det vel gå som det går?

Plutselig en dag dukker Bjørn opp på Facebook. Bjørn er kjæresten før Aksel. Skjønt, det er tredve år siden. Long time no see. Tidsavstanden skal imidlertid vise seg å være helt uinteressant – kanskje snarere tvert imot. For Elin har falt ned i et vedvarende monotont liv – etter jobb ligger hun stort sett på sofaen hjemme og drikker og ser på lange, intetsigende TV-serier. Mens Aksel trener. De to lever separate liv. De er i femtiårene, og ungene er for lengst ute av rede.

Elin skal bare ta en kaffe med Bjørn. Sånn blir det sjølsagt ikke, det blir langt mer enn kaffe. Men Bjørn er også gift, det er slett ikke bare å forlate ekteskapet for ham heller.

Utroskapshistorier av denne typen fins det mange av i den moderne skjønnlitteraturen. De er ofte vonde å lese. Antagelig fordi de er så gjenkjennende. Her fins mange av livets kvaler, her fins brustne drømmer, lengsler og håp – fortvilelse og øyeblikkets lykke. Skal-skal-ikke. Sårheten ligger i tette lag utenpå både hovedpersoner og lesere. Hva ville jeg gjort? er nok et vanlig spørsmål en leser stiller seg her. Nina Lykke får fram de fleste dilemmaer, det er medrivende. Aller mest fordi hun aldri faller ned i medlidenheten. Det er mye sarkasme her som i forrige roman, men det er samtidig klart innenfor realismens rammer.

For meg er det likevel et annet aspekt ved denne teksten som hever den opp til prisnivå. Fastlege Elin tilbringer mer og mer tid på sitt legekontor – ja, til slutt flytter hun faktisk inn. Her møter hun pasienter i alle kategorier, pasienter med de aller fleste sjukdommer og lidelser. Måten Elin turnerer disse møtene, og ikke minst hvordan hun reflekterer over ulike personligheters gjøren og laden, er fornøyelig lesning. Og overraskende. Er det sånne tanker fastlegene våre baler med de fem minuttene vi får legge fram våre problemer for dem? Antagelig er svaret ja. Uansett er det sånn at gjennom disse tankene får forfatteren sagt svært mye om den moderniteten som hun tematiserer med så stort vidd og kritisk blikk.

Livets overfladiskhet, tingligheten, digitaliseringen, egosentrismen – ja, you name it, det er gjenstand for hån og ironi det aller meste. Men ikke på en distansert måte, snarere det motsatte. Forfatterens evne til å skrive ut dette i passelige doser, og med et finstemt blikk, gjør at det treffer deg og meg på en måte som verken er sårende eller diskriminerende. Vil jeg tro!

Nina Lykke har et språk som sitter godt. Det er konkret, vittig og gjenkjennende. Kanskje er det middelklassen som igjen får livene sine vrengt og problematisert, men det får stå sin prøve. At temaet er velkjent bør ikke stå i veien for at det alltid vil være nye veier og måter å beskrive det på.