JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Blir vi aldri ferdig med den andre verdenskrigen – og særlig i bokform? Noen stiller det spørsmålet. Forlagene gjør det sikkert også fra tid til annen, men fortsetter å utgi bøker om ulike aspekter ved krigen. Og markedet responderer fortsatt positivt. Norge er et land med mange historieinteresserte. Og godt er det.

«Kvinnestemmer fra Ravensbrück», ei bok om de 104 norske kvinnene som satt fengslet i denne fryktelige konsentrasjonsleiren og skrevet av tidligere journalist Stig H. Christensen, er ei historiebok om krigen som absolutt forsvarer sin utgivelse. Av minst to grunner. For det første lever vi i ei tid der høyreekstremismen igjen har reist seg – også midt i Sentral-Europa – og utgjør en politisk trussel mot demokratiske krefter i resten av verden. Ei bok som dette biter muligens ikke på de ekstreme kreftene, men den virker forhåpentligvis som en advarsel for alle oss andre. Høyreekstremisme vil vi ikke ha igjen – det gjelder det aldri å glemme! For det andre er Christensens bok en påminnelse om noe annet vi aldri må glemme: Det var ikke bare barske menn på skauen og sentrale mannlig tillitsvalgte av typen Bratteli og Gerhardsen som ga de tyske nazistene motstand, det var det mange kvinner som også gjorde. Og disse kvinner blir ofte glemt. Christensen løfter disse modige kvinnene fram og gir dem den fortjenesten de fortjener.

Til tider er denne boka rystende lesning. Å lese om et levende helvete som Ravensbrück-leiren var for de som bodde der, gjør inntrykk. Christensen skriver om de aller fleste av de 104, men gir tre av dem særlig oppmerksomhet. Kirsten Brunvoll, Sylvia Salvesen og Sonja Coucheron får en særlig oppmerksomhet og siteres hyppig gjennom hele boka. Denne sitatpraksisen er et flott stilistisk grep ved siden av forfatterens ganske nøkterne framstilling av stoffet – de utfyller hverandre. Av de 104 norske kvinnene som var i Ravensbrück, og som nå er døde alle sammen, kom 8 aldri hjem med livet i behold til Norge da freden kom. For de aller fleste overlevende fikk oppholdet sterke ringvirkninger både fysisk og mentalt. Boka tematiserer det også.

Et så grusomt liv vi kan lese om i denne boka er umulig å glemme. Det er egentlig et mirakel at ikke flere enn 8 mistet livet. Her opplevde de sult, mishandling, tortur og gassing – det siste særlig av jøder. Totalt satt 123.000 kvinner i leiren. Om lag 25 prosent av disse døde. En av de som overlevde Ravensbrück var Meta Christensen, forfatterens mor, som han sammen med sin søster Unn har skrevet bok om tidligere. Hun er ikke hovedpersonen i denne boka.

Det er naturlig nok ingen lystig bok dette. Likevel fins det håp også her. Den solidariteten som mange av disse kvinnene viste hverandre når det gjaldt å dele mat og andre livsnødvendigheter er vakker. At det etter hvert nærmest ble et spørsmål om survival of the fittest, som det ofte blir når nøden er som størst og livet står på spill, er logisk. Likevel er det flere av kvinnene som viser ryggrad og står opp for hverandre. Det står i sterk kontrast til den feighet og nærmest ufattelige grusomhet som mange av de tyske fangevokterne viser. Hvordan er det mulig med så mye menneskeforakt? – det er et betimelig spørsmål.

Til tross for at det er lett å kommentere flere av scenene som denne boka beskriver av forfatteren sjøl, gjør han aldri det. Isteden framstiller han livet i Ravensbrück på en nøktern måte – grusomhetene og umenneskeligheten framstår i sin rene og nakne form. Christensen faller aldri for fristelsen til å komme med sine moralske anfektelser, teksten er såpass sterk at dette ikke er nødvendig. Det er godt faglitterært håndverk.

Tåler vi enda flere bøker om krigen og dens konsekvenser? Ja, det gjør vi om det gjøres på denne måten Stig H. Christensen gjør det her.