JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Dag Johan Haugerud er både forfatter, filmskaper og bibliotekar. Da har han lov til å kalle seg et kulturmenneske. Å fortelle storyer det kan han. Det har han blant annet bevist gjennom filmtrilogien «Sex», «Drømmer» og «Kjærlighet». Hans kanskje største styrke er replikkene, enten vi hører dem på film eller leser dem i ei bok. De er megetsigende, de er folkelige og naturlige – de flyter fint og er alt annet enn kunstige.

Han debuterte skjønnlitterært allerede i 1999 med romanen «Noe med natur». Til gjennomgående gode kritikker. Romanen «Hva jeg betyr» kom 12 år seinere. Mellom de to bøkene ligger enda en roman, nemlig «Den som er veldig sterk, må også være veldig snill».

«Hva jeg betyr» handler om akkurat det, men sjølsagt også om en del mer. Først og fremst er det en sterk, og tettskrevet tekst om forholdet mellom en mor og hennes sønn. Mor er bibliotekar. En dag forteller en kollega av henne at hennes søster skal gifte seg. Søsteren trenger en fotograf, en som kan lage en video fra bryllupet. Siden morens sønn jobber i filmbransjen, riktig nok litt i randsonen, lover hun å spørre om han kjenner noen som kan påta seg jobben. Det ender med at han foreslår at han kan gjøre jobben sjøl. I siste liten trekker han seg fra oppdraget, og det nærmer seg krise. En fotograf i bryllupet ville vært så kjekt å ha. Til slutt faller jobben på mor sjøl. Kanskje aller mest fordi de har et videokamera på biblioteket som ikke brukes, og at mor er ei raus dame som har vanskeligheter med å si nei når hun blir spurt om å være snill. Fotografering har hun imidlertid null peiling på, så vel teknisk som mer kunstnerisk. Og hun går til jobben med høye skuldre og pågangsmot. Da det hele er over, er hun livredd for at hun har ødelagt alt sammen. Hun forteller det til sin sønn og hans kollega som ber om å få titte gjennom opptakene. Særlig kollegaen syns hun har gjort en kunstnerisk bragd, men videoen er sjølsagt altfor lang – den må klippes. Den jobben gjør sønnen, og resultatet blir bra. I hvert fall kunstnerisk sett. Filmen er omskapt til en kort musikkvideo. Bruden, som har vært oppdragsgiver, er også strålende fornøyd. Den blir nærmest en sensasjon.

Så begynner ryktene å gå. Hvem står egentlig bak filmen? Hvorfor har den blitt så god? Hvem har talentet – moren eller sønnen? Det ender etter hvert med at mor, som nærmest forguder sin sønn, kjøper et svindyrt videokamera til sin sønn i en kombinert fødselsdags- og julegave. Hvordan dette går skal ikke røpes her.

På et vis er dette en slags kunstnerroman – dog en ganske original sådan. Den handler om hvordan kunst blir til, og hva kunst er eller kan være. Men aller mest handler det om et sterkt forhold mellom mor og sønn. De er svært avhengige av hverandre, ikke minst hva den ene syns om den andre. Når de på et vis blir en slags «konkurrenter», får forholdet deres en ny dimensjon. Sånt er alltid vanskelig. Sjalusi og misunnelse sniker seg raskt inn.

Haugerud er i denne romanen innom to felter, film og bibliotek, som han altså kjenner godt fra sitt eget liv. Det gjør hele rammen for fortellingen troverdig. Du aner at han veit hva han skriver om. Kanskje er romanen litt i lengste laget, kanskje er den for omstendelig i sin utbrodering av tanker, følelser og handling. Men det er eksistensielle spørsmål han undersøker her. Som alltid fortjener sånne god plass, og ikke overflødig behandling. Skjønt, det er forskjell på virkelighet og kunst her også.