JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Vi er som boktittelen forteller i Minnesota, nærmere bestemt i Minneapolis. Staten er kjent som den norskeste av dem alle, hit kom det mange norske utvandrere en gang. Og delstaten i Midtvesten er for musikkjennere berømt fordi Bob Dylan er fra Minnesota. Ikke fra Minneapolis, men fra Duluth, men Dylan startet universitetsstudier i Minneapolis. Byen, og studiene, ble imidlertid for kjedelig for Dylan, New York passet ham bedre. Hans historie er fantastisk, men det får bli en annen gang.

Jo Nesbø, vår bejublede krimforfatter, syns ikke som Dylan at Minneapolis er kjedelig. Eller kanskje er det nettopp det han gjør, og derfor må skape litt spenning i hverdagen – litt fiksjon. Skjønt, fortelleren i denne romanen er en norsk forfatter som ønsker å skrive true crime og oppsøker den amerikanske byen fordi det seks år tidligere, i oktober 2016 og like før Donald Trump ble valgt til president første gangen, skjedde en del bestialske ting, utført av våpendealeren Tomas Gomez. Dermed skaper vår fiktive forteller den fiktive politietterforskeren Bob Oz, en kar med norske aner. Han er sjølsagt ganske skakkjørt, etterforskerne til Nesbø, og de fleste andre krimforfattere, er sjeldent formet i A4. Skjønt noen Harry Hole snakker vi ikke om her. Oz har et nylig havarert ekteskap bak seg. Dette sliter han følelsesmessig med. Men enda verre er nok treåringen som de mistet. Det savnet og såret rir ham som en mare. Oz er kort sagt ganske ustabil. Sånt blir det alltid problemer av, ikke minst når du er politimann og helst skal operere innenfor loven. Det ender på verst tenkelig vis for Oz da han for en periode blir suspendert fra etaten. Men Oz er på sporet av Gomez via en taksidermist. Hva er nå det for en raring? Jo, det er en som stopper ut dyr. Og akkurat denne utstoppervirksomheten skal sjølsagt vise seg å bli ganske sentralt i storyen. Oz er den eneste som skjønner det.

Vanskeligheten ved å anmelde kriminallitteratur er at det er litt ufint å referere altfor mye av handlingsgangen. Gjør jeg det, forsvinner jo mye av gleden ved å lese boka. I krim, i hvert fall i mesteparten av den, er jo handlingen og hvem som er morderen alfa og omega. Men la meg si at plottet i denne siste Nesbø-romanen følger tradisjonelt mønster. En rufsete etterforsker som har sine egne saker og problemer å gruble på, og en krimgåte han (for det er oftest menn) er manisk opptatt av å få oppklart. Så følger en handling med sine opp- og nedturer, før løsningen, som nesten alltid er overraskende, presenteres til slutt.

Nesbø er kjent for å kjøre på med mye blod og gørr – ja, rett og slett beskrive den voldelige elendigheten i all sin grusomhet. Da kan jeg roe de sarte med at denne boka ikke er av den mest voldsomme fra Nesbøs hand. Skjønt helt fri fra bestialitet er boka sjølsagt ikke. Nesbø forsøker seg isteden på litt lettere sosialpsykologi. Kona til Oz, Alice, er tross alt psykolog av yrke. Jeg syns imidlertid ikke Nesbø lykkes så godt her. Skal du lære noe nytt om dybden i den menneskelige psyke gjennom krimsjangeren, anbefaler jeg heller Karin Fossum. Hun har skjønt forskjellen på don’t tell it, show it. Der har Nesbø fortsatt litt å lære.

Nesbøs litteratur fengsler likevel. At han selger i bøtter og spann, både her hjemme og utenlands, er lett å forstå. Tydelige cliffhangers til tross, vi blar videre side opp og side ned. Å holde på leseren gjennom store tekstmengder, er en av Nesbøs styrker. Språklige klisjer svelger vi rått på spenningens alter. Produktiv er han også. Og en god researcher – det er et imponerende tematisk spenn i hans bøker om de skal vurderes samlet. Med denne romanen har han skrevet etter en lest av kjent merke, men den er neppe blitt hans beste roman.