JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Som kjent døde den etter hvert så folkekjære Ingvar Ambjørnsen 19. juli i år. I sitt siste intervju med Alf van der Hagen, som det ble ei tjukk bok av (Ønsk meg heller god tur), sa Ambjørnsen at han ikke ville gi ut flere bøker – at han var ferdig som forfatter. Han hadde lenge slitt med lungesykdommen kols, den siste tida hadde det begynt å bli alvor. De fleste av oss skjønte da at han ikke hadde så lang tid igjen. Sånn sett var 19. juli ingen bombe, men likevel trist for hans familie, venner og alle som er glad i god skjønnlitteratur.

Men Ambjørnsen tok altså feil, han hadde ei bok til som kom ut posthumt, som det heter, nemlig denne novellesamlingen, bestående av sju korte noveller hvor tittelnovellen er den lengste. Og beste.

Ambjørnsen var mangfoldig i sitt forfatterskap, men aller mest kjent er han nok for Pelle og Proffen-bøkene og bøkene om Elling og Kjell Bjarne. Begge disse er filmatisert og store suksesser også på kinolerretet. Skjønt, i årets novellesamling er vi milevis fra både Pelle og Proffen og Elling og Kjell Bjarne. Kanskje tar jeg litt hardt i når jeg påstår at han visste døden lurte bak neste sving når disse tekstene ble skrevet, eventuelt gjort klare for utgivelse, for det er noe dystert og mørkt ved samtlige av dem som er påfallende. Humor er her helt fraværende. Vi er forbløffende ofte ute i skog og mark, og det er voksne mennesker han skriver om. Mennesker som ikke sjelden er på reisefot. Hvor vi er hen i verden er heller ikke avklart i flere av novellene, men i tittelnovellen er vi endelig i Tyskland, der Ambjørnsen fra Larvik bodde store deler av sitt liv.

Ambjørnsen kastet seg aldri på virkelighetslitteraturen. Sjølsagt kjenner vi i tekstene igjen noe av det som også krysser hans biografi, men fortellingene virker alt annet enn sjølopplevd, her diktes det over en lav sko. Kanskje med et unntak: Nattevakten. Ambjørnsen jobbet en gang på en psykiatrisk institusjon. Nattevaktens terreng kjente han godt. Det gjør denne novellen autentisk.

Et annet trekk ved denne samlingen er at han skildrer mennesker som til en viss grad er preget av nostalgi. De ser gjerne tilbake på en hendelse, et kameratskap eller et hus som enten ikke er der lenger, eller har forandret seg i takt med årene som har gått. Vi mennesker skuer tilbake når det går opp for oss i all sin gru at det er flere år bak oss enn foran oss. Men Ambjørnsen lar oss aldri sitte igjen med den følelsen av at alt var så mye bedre før. Han er aldri moralsk, han er forfatter. Ingen fordømmes, alle karakterene i disse novellene skildres uten unntak i et nøkternt språk og en sober stil. Ikke en gang de to ungdommene som bryter seg inn i ei hytte og ender opp med å utføre ett helt meningsløst hærverk, blir dømt nedenom og hjem i samlingens første novelle.

Jeg hører ikke med til dem som mener at alle disse sju novellene er geniale mesterverk. Det her er litt ujevnt. Men Ambjørnsen gjør slett ikke bort seg. Verdt å merke seg er det hvor sikkert han behersker håndverket, der han fortetter handlingen, veksler tid på femøringen, har full kontroll på sine litterære virkemidler uten at vi som lesere blir det minste forvirret. Og han kan nok om kunstarten sin til å avstå fra å pøse på med adjektiver. Ingvar Ambjørnsens siste skjønnlitterære reise er ikke den aller beste boka han har skapt, men det holder i massevis. Og sjøl om det altså er i seineste laget, så kan jeg heller ikke gjøre annet enn å ønske ham god tur.