JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

At det kjæreste for en mor er hennes barn, er ingen hemmelighet. Sånn er det ganske sikkert for en far også, men det er mindre relevant her. For i Hanne Ørstaviks 17. roman handler det dypest sett om morskjærlighet. Jeg-fortelleren, en forfatter som ligner svært mye på en som Ørstavik antagelig kjenner bedre enn de fleste – uten at dette heller er så veldig relevant – klarer nesten ikke å tenke på noe annet enn barnet sitt. Derav tittelen. Og barnet er dattera.

Denne romanen er på flere måter ganske springende, og den fortelles ikke kronologisk. Den er dessuten godt spredt geografisk. Vi er i Milano, i Oslo, i Finnmark og i et rekkehus på ei halvøy rett utenfor Oslo – jeg klarte aldri under lesningen å forholde meg til noe annet sted enn Nesodden. På alle disse stedene har fortelleren, alenemoren og forfatteren, levd. Nå mimrer hun om ulike hendelser hvor dattera alltid står i sentrum. Og spørsmålet: Burde hun vært mer til stede for henne? Og her er det ikke mobilen som skiller de to, nei datteras barndom foregikk før smarttelefonens inntog i våre sosiale liv.

Et lite utdrag fra boka som begrunner noe av det ovennevnte: «Da datteren min var ni måneder, flyttet vi ut på øya utenfor byen, det er ikke en øy, men en halvøy, men det kjentes som en øy, det var båt inn til byen, vi kjøpte et bitte lite rekkehus ved en lekeplass. Det var det første huset noen av oss hadde eid. Vi skrev, faren hennes, og jeg, vi delte dagen mellom oss, én skrev før lunsj og den andre etter, og den som ikke skrev, var sammen med barnet.»

Men sjøl om dattera opptar det meste av fortellerens liv, uten at dattera noen gang kommer til orde i fortellingen, fins det et par andre karakterer her også. Gutten, en kjæreste som er mange år yngre enn fortelleren og som hun åpenbart er ferdig med, dukker opp her og der. Det samme gjør L, en annen enn ektemannen fra halvøya som Ørstavik har skrevet om i de to siste romanene sine, og som døde så tragisk fra henne.

Men de to viktigste figurene utenom dattera er mor og far som fortelleren hadde en sterk barndom sammen med. En barndom der de flyttet mye, en barndom som brakte fortelleren i nær kontakt med blant annet Finnmark. Mye av denne barndommen rulles opp i en roman der fortelleren først og fremst erindrer brokker fra sitt liv, og stiller spørsmål om noe kunne vært gjort annerledes. Du verden så gjenkjennbart dette er i all sin enkelhet.

Det tar tid å komme «inn» i denne fortellingen. Sånn det er med flere av Ørstaviks romaner. Men når du først begynner å finne en rød tråd i det episke, slipper teksten ikke tak i deg. Du blir sugd inn i et univers som er fullt av sterke følelser og levd liv. Her viser det seg at barndommen med foreldrene var et drama uten like. Faren var av det voldelige slaget, noe verken fortelleren eller moren taklet spesielt bra. I virkelighetens verden finnes det en del mennesker i samme situasjon, jeg har hørt historien før uten at den nødvendigvis blir svakere av den grunn. Fortelleren føler nok i ettertid at hun ikke fikk den oppmerksomheten hun fortjente og trengte. Hun utviklet også spiseforstyrrelser.

Uten å si det eksplisitt, er det sjølsagt disse barndomstraumene som fortelleren etter hvert begynner å lure på om hun har tatt med seg inn i sitt eget voksenliv. For igjen er vi tilbake til barnet. Har fortelleren vært for opptatt av å skrive og ikke skjønt at som mor, som forelder, er ikke forfatterskapet alfa og omega. Det kan rett og slett ikke være det. I hvert fall om du ikke skal bli fylt av mer skyldfølelse enn dikterisk inspirasjon. Eller som hun sjøl sier: «Hvem var jeg til å leve, når jeg hadde gjort barnet mitt så vondt».

En figur, som ikke er et menneske, men den geografiske sirkelen, nevnes ofte i denne teksten. Og kanskje går alt i sirkel. Kanskje er det sånn at det du opplever i barndommen, rammer deg hardt som voksen. Fortelleren studerte psykologi før hun ble forfatter, hun veit derfor noe om Freudianismen.

Hanne Ørstavik er en særegen blomst i samtidas forfatterflora. Hun har et språk som kler innholdet. Det er følelsessterkt, intenst og fullt av livets største spørsmål. Kjærligheten er aldri langt unna, enten den er blind, seende eller fraværende. Og hun skriver aldri likegyldige bøker.