JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Edvard Munch er kanskje Norges mest anerkjente billedkunstner – i hvert fall sett fra utlandet. Han er også den eneste som har fått et eget museum som arkitektonisk kan ta pusten fra de fleste – ja, som virkelig viser hvor materielt rikt land vi lever i når vi for en gangs skyld vil hedre kunst og kultur. Det er også lagd filmer om Munch, men neppe noen (jeg har ikke sett alle) så spektakulære – og kunstneriske – som den som går på kino i disse dager (premiere fredag 27. januar).

Dette er ingen tradisjonell biografisk film. Den fortelles heller ikke kronologisk, den fortelles mer scenisk der kunstneren til og med spilles av fire skuespillere. Samtidig spilles den svenske forfatteren og rabulisten August Strindberg, som Munch var en nær venn med – i hvert fall i Berlintida – av en kvinne: Lise Carlehed. I tillegg møter vi også Gustav Vigeland (ja, skulptøren i Frognerparken), Sigbjørn Obsfelder (der er så underligt, jeg må viss ha kommet på feil klode) og Dagny Juell – for å nevne noen av de mest sentrale.

Scenene i filmen er altså lagt til fire perioder i Munchs liv. Og han er omtrent like nevrotisk i dem alle. At Munch var en sær sjel, at han var nærtagende og sensitiv, er velkjent fra utallige andre kilder. Likevel er det for meg noe overraskende at filmens regissør Dahlbakken har valgt å framstille dette såpass klisjefylt som her. De intellektuelle debattene mellom Munch, Vigeland, Strindberg og Obstfelder i Berlin er akkurat så høyttravende og livsfjerne som de fleste anti-intellektuelle nok mener at sånne mennesker er. For meg, som ikke er noen anti-intellektuell, ble de likevel kostelige. De er filmens mest komiske innslag.

Ellers er det ikke så mye å le av i denne filmen. Skjønt, det er verken en tragedie eller en komedie. Dette er mer stykkevis og delt, enn det er helt – for å ty til Henrik Ibsen og hans prest Brand.

Personlig likte jeg nok best den aller yngste Munch i denne filmen. Vi er et sted i Vestfold, det skal vel være Åsgårdstrand, der kunstneren i spe er sammen med deler av familien. Unge Munch bruker mesteparten av tida foran staffeliet. Her forelsker han seg ikke bare i kunsten, lyset og seg sjøl, men også i det andre kjønn. Kjærligheten slet han for øvrig med hele livet. Og ble aldri far til noe annet enn tusenvis av verdenskjente malerier. Og utsmykninger av både universitetets aula i Oslo og kantina på sjokoladefabrikken Freia i sin egen hjemby Oslo. I 1944 var det slutt, da donerte han sine kunstneriske barn til Oslo kommune. Og fint var det. Vi hadde neppe hatt det museet i Bjørvika i dag uten denne sjenerøsiteten.

Og apropos Munchs siste leveår da han mer eller mindre isolerte seg på Ekely, hans bosted og verksted i gangavstand fra Vigelands skulpturpark, så er det Anne Krigsvoll som gestalter ham. Hun gjør det med intensitet og varme, får fram Munchs stridbare og sjølopptatte natur. Munch var aldri usikker på hvor stor han var, tror jeg. Til tross for det var han på langt nær en lykkelig mann. Hadde han det vært, ville han trolig ikke blitt den kunstneren han tross alt ble. Kanskje er akkurat dette noe av det filmen ønsker å vise, en film som du nok trenger en del bakgrunnskunnskap om Munch for å få fullt utbytte av. Men du verden, en film der denne kunstneriske begavelsen – geniet vil vel de fleste si – står i sentrum, kan aldri bli grå og kjedelig til tross for at den er både springende og svært fragmentarisk. Og samtidig klarer den også å styre unna fristelsen til å vise fram de mest kjente malerier som Madonna, Skrik, Syk pike og andre. Bare det er et godt grep i disse helkommersielle tider som også hjemsøker kunst- og kulturlivet med tiltakende styrke.