JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den store, maratonløpende og moderne mester Haruki Murakami fornekter seg ikke. Han er produktiv som få – på norsk kom nylig romanen «Drapet på kommandanten». Og det beste av alt – på omslaget står det «bok 1», noe som altså må bety at det kommer mer i samme gate.

Romanen er en klassisk Murakami-bok. Velformulert, underfundig, morsom – og med sterke surrealistiske og absurde scener. Akkurat sånn vi kjenner han fra tidligere mesterverk.

Det er en jeg-fortelling hvor vi møter den 36 år gamle portrettmaleren omtrent samtidig med at han blir forlatt av kona etter seks års samliv. Portrettmaleren legger ut på en lengre biltur over mesteparten av Japan, og da han kommer tilbake – fortsatt ikke kurert av sin kjærlighetssorg – leier han et hus på fjellet av en tidligere studiekamerat. Huset har tilhørt kameratens far, en berømt maler. Etter hvert finner vår mann ut at denne berømtheten blant annet har skapt maleriet «Drapet på kommandanten» som altså Murakamis roman henter tittelen sin fra. Bilde, som han finner i huset ved en tilfeldighet, er ganske grotesk, det etser seg inn i portrettmalerens bevissthet – han klarer ikke å kvitte seg med det. Og nærmest i kjølvannet av oppdagelsen av dette maleriet, begynner det å skje saker og ting i den navnløse jeg-fortellerens liv.

Han blir raskt kjent med naboen Menshiki, en underlig skrue det også. Han er stinn av penger og bestiller et portrett av seg sjøl fra vår mann. De to utvikler etter hvert et nærmest symbiotisk forhold.

Som nevnt en typisk tekst fra japaneren. Dermed også en del kvinnehistorier med et nokså tradisjonelt mannlig blikk. For portrettmaleren må jo ha et sted å drukne sin kjærlighetssorg. Eks-kona er nemlig vanskelig å bli kvitt – ikke fysisk, men mentalt.

Jeg skal spare deg for å røpe mer av historien(e) i denne romanen. Bare understreke at fortelleren Murakami leverer også denne gangen. Du blir som leser drevet fra side til side som om det var en kriminalroman du leste. Men såpass kan jeg røpe: Krim er dette ikke. Hva det da er, er kanskje noe vanskeligere å rubrisere. Det er mer nærliggende å si at det er murakamisk. Og ikke så lite magisk. En slags magisk realisme på japansk.

Så dukker kanskje igjen spørsmålet opp om Murakami er mer underholdende enn dyptloddende? Og skriver han den samme boka hver eneste gang? Bare med nye karakterer? At han er en verdig kandidat til nobelprisen er ikke jeg den eneste som mener. Spørsmålet er snarere om når han får den?

Men før det eventuelt skjer, dukker vel bok 2 opp. Den er det all grunn til å ha store forventninger til. For her er ikke siste kapittel skrevet.