JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Ilan Pappe (født 1954) er israelsk historiker, men såpass kontroversiell sett med israelske myndigheters øyne at han må tjene til livets opphold utenfor landets grenser. Han er professor ved Universitetet i Exeter. Som intellektuelle akademikere flest har han skrevet en del bøker. De aller fleste handler om Israelsk okkupasjon av Vestbredden og Gaza. Her er han aldri nådig. Nå er han også for første gang kommet ut i norsk språkdrakt med «Ti myter om Israel» ordnet under de tre kapitlene «Fortidens feilslutninger», «Nåtidens feilslutninger» og «Veien videre».

Sentrale spørsmål – eller myter som han kaller det – han tar opp er om palestinerne forlot hjemlandet sitt frivillig i 1948, om jødene var et folk uten land, om Palestina var et folketomt land og om Israel er det eneste demokratiet i Midtøsten. På det siste spørsmålet, går han sterkt ut – han mener Israel ikke er et demokrati i det hele tatt.

Mesteparten av Pappes argumentasjon kretser rundt bosettingsspørsmålet. Her levner han Israel ingen ære i det hele tatt.

Men det kanskje mest kontroversielle er at han avviser to-statsløsningen i Midtøsten – at både Israel og Palestina skal opprettes som to selvstendige stater som respekterer hverandre og lever i fred. Pappe tror bare på en stat, men her må både israelerne og palestinerne leve sammen – og det må være en demokratisk styring. Her er det nok en god del kritikere av Israels midtøstenpolitikk som faller fra.

Pappe tar stilling, mange vil nok si at han er i overkant aktivistisk. Han legger aldri skjul på sitt engasjement. Likevel er han mer tilbakeskuende i sin bok enn han er fremadrettet. Han forsøker å vise hvor de politiske «løsningene» har slått feil – også den berømte Oslo-avtalen.

Det fine med denne boka er at det ligger solid faglig ballast til grunn. Samtidig er det rystende lesning – også for de av oss som har hørt mye av både historien og argumentasjonen før. Bøker forandrer neppe verden, men noen av dem har i hvert fall potensiale til å forandre enkelte menneskesinn. Ilan Pappes bok er kanskje en sånn. Skjønt, vi veit jo fra tidligere bøker og debatter om dette ømtålelige feltet at her er frontene steile. Få om noen lar seg overbevise av motpartens synspunkter sånn over natta.

En ting bør det uansett ikke herske noen tvil om: Sjøl om Pappes bok er en ramsalt historisk kritikk av israelske myndigheter med ulik politisk tilknytning, så er også han ute etter fred i Midtøsten. Om denne boka er et konstruktivt bidrag i så måte, kan nok diskuteres. Men det er i hvert fall nok stoff her til ettertanke både for leg og lærd.