JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Karin Fossum fikk Vesaas’ debutantpris for en diktsamling allerede i 1974, og etter et langt litterært opphold, startet hun å skrive kriminalromaner. Resten er historie. Skjønt det fins dem som mener at Fossums romaner ikke er krim, men at de likevel handler om mord og annen faenskap som særlig de to etterforskerne Konrad Sejer og Eddie Feber må finne gjerningspersonen til. Disse mener nemlig at det først og fremst er årsaken til kriminaliteten som er Fossums egentlige ærend, en type krimlitteratur som har sterke tradisjoner i kanskje særlig vårt naboland Sverige. Å bestemme sjanger på mye av dagens samtidslitteratur er dessuten blitt vanskeligere og vanskeligere – og ofte er det vel ikke noe stort poeng heller om det ikke dreier seg om innkjøp til bibliotekene. Men det er en helt annen skål.

I årets Fossum-roman er gårdeier Nancy Nesbit, av noen bare kalt Nips, hovedpersonen. Som lite barn opplever hun en skjellsettende historie mens hennes foreldre har forlatt henne fordi de er ute i skogen for å plukke bær. Historien forfølger Nancy resten av livet. Dette skjedde i 1987, bokas hovedstory foregår i 2023 da Nancy altså er blitt en voksen kvinne. Hun bor nå på Store Gaupen gård der hun en dag leier ut ett av husene sine til et egyptisk par med deres sønn Amadou. Dette ekteparet viser seg raskt å ha en del hemmeligheter som Nancy gradvis oppdager, og de skal bli svært sentrale i handlingen.

Fossum har i tidligere bøker tematisert voldshendelser på små barn. Denne tematikken står sentralt her også. Hva er årsaken til at noen ønsker barn vondt? Og hvor vondt er det ikke å miste sitt eget barn? Dette er spørsmål som Fossum aldri har et konkret og ferdigtygd svar på, men som alltid ligger mellom linjene – også i denne romanen. Tidligere fikk hun hjelp av sin etterforsker Sejer, i de siste romanene har Eddie Feber overtatt den jobben. Det litt spesielle her er at begge to for første gang er med i storyen. Krimgåten fra 1987 var nemlig Sejers, nå er Feber satt på saken, men må dukke ned i Sejers arbeid 36 år tidligere. Et artig grep for de av oss som har lest det meste Fossum har skrevet.

Denne boka står likevel fint på egne bein. Fossum er imidlertid seg sjøl ganske lik. Vi får lese minst like mye om forholdene rundt, konteksten, som det mer kriminalspesifikke. Noen tekniske detaljer om etterforskningsmetoder hører sjølsagt med, men vi blir ikke dynget ned av disse sånn vi kan bli i enkelte andre romaner i denne sjangeren. Ingen nevnt, men mange glemt. Samtidig taper vi ikke spenningen. For vi er sjølsagt interessert i å vite hvem som har begått ugjerningen. Og som i god og klassisk krimlitteratur er det også hos Fossum mange muligheter. Spennet av karakterer er stort nok til det. For det bor flere folk på gården, og alle har en skjult historie.

Karin Fossum har gjennom et langt forfatterskap mottatt en rekke litterære priser. Sjøl om jeg ikke er noen utpreget tilhenger av sportskonkurranser på kulturfeltet, så er sikkert alle prisene vel fortjent. Og hun gjør seg slett ikke bort i denne romanen heller. Vi berøres som lesere av Fossums univers, det er menneskelig, emosjonelt, passe uhyggelig fra en forfatter som har stor kontroll over de litterære virkemidlene.