JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Denne sakprosaboka er på samme tid både skremmende og sår. Boka er en personlig beretning om et tema som har offentlig interesse, og som ser ut til å være et voksende fenomen. Dessverre vil nok mange si. Det dreier seg altså om konspirasjonsteorier. Men ikke bare om teoriene, men også om når disse teoriene får innpass i det nære – i familien. For hva gjør du når et familiemedlem som din mor blir konspirasjonsteoretiker? Ei mor som en gang var tryggheten sjøl, men som plutselig blir en besservisser og stadig mer ufordragelig å være sammen med.

Hva er så det såre? Jo, å miste sin mor til nærmest fremmede makter og teorier om verden som ikke en gang den mest eventyrlige skjønnlitteraturen kan skape maken til, det må nødvendigvis oppleves som vondt og vanskelig både for barna og barnebarna. Forfatterens mor blir etter hvert mer og mer negativ, moras oppfattelse av hvordan verden henger sammen og hva som skal skje med den i nær framtid, er like svart som Guinness. Jo mer datteren forsøker å ta til motmæle, desto mer rabiat blir moren. I hvert fall sett fra datterens perspektiv. Og det er dette perspektivet vi lesere i all hovedsak må forholde oss til i denne boka. Skjønt, mor har akseptert at boka skrives og bidrar med en seks siders kommentar helt til slutt. Hun kommer ikke stort bedre ut av det med denne kommentaren, den er vel mer en bekreftelse på hele bokas problematikk – men den redder jo det etiske perspektivet her. Det fins fortsatt grenser, i hvert fall utenfor kommentarfeltene i sosiale medier, for hva du kan, og bør si om andre mennesker. De bør i en opplyst verden få imøtegå dine påstander.

Hva er så det skremmende her? Jo, tegn i tida kan tyde på at den «bevegelsen» konspirasjonsteoretikerne» representerer bare vokser og vokser. De av oss som forviller oss inn på en del kommentarfelt på ulike sosiale medier, kan se fenomenet med egne øyne. Ikke bare renner det inn med grove usakligheter, vi får også en skremmende verdensanskuelse på 1-2-3 som enkelte på den politiske venstresiden kanskje ville ha sagt det. Mye av dette ligner på religiøse sekter som det nærmest er umulig å komme seg ut av. Det blir en besettelse som du blir mer eller mindre avhengig av. En slags «åndelig» rus. Og kanskje aller verst på et samfunnsmessig plan så skaper konspirasjonsteoretikerne bare en polarisert virkelighet – og svært lite mer. I takt med at aggresjonsnivået hos enkelte bare vokser og vokser. Dem og oss. Forfatterens mor kan bli så negativ at all familiær kos og hygge dunster bort, nær sagt uansett hva de snakker om eller hvor de er. For mora går aldri av veien for litt misjonering om anledningen byr seg. Og om anledningen byr seg, er det som oftest mor sjøl som bestemmer. Ikke akkurat en cocktail som er egnet verken for barn eller voksne. Resultatet blir som oftest at du holder størst mulig avstand.

Så kan sikkert noen lure på hvorfor Jensen har skrevet denne boka, valgt å blottlegge sin mor på denne måten. Forfatteren har sjølsagt et mål med boka. Kanskje vil hun advare, men hun er også inne på at hun ikke helt har mistet troen på at det går an å gjøre noe. Hun skriver: «Jeg tror det er kapitalismens uendelige vekstforventninger og enkeltmenneskers egoisme, grådighet og kortsiktige tenkning som har ødelagt mye for oss». Likevel har forfatteren ingen helstøpt teori utover at hun er overbevist om at konspirasjonsteorienes svart-hvitt bilde av verden er riv, ruskende gal. Men hun er glad i sin mor, sjøl om festen etter hvert går mot slutten, så er det fortsatt kjærlighet igjen. Og forfatteren har virkelig prøvd å sette seg inn i hva ulike konspirasjonsteoretikere har produsert av livssyn og meninger her og der. Kildegrunnlaget er omfattende. For de har aldri hatt vanskeligheter med å uttrykke seg. Så er det egentlig noe som nytter? Er løsningen bare å sitte stille i båten og håpe at det snart går over? For det kan virke som sløsing med tid og krefter å ta til motmæle. Jensen skriver: «Vi trenger ikke gå inn i langvarig debatt med dem. Men vi kan påpeke mangler i resonnementer, lenke til studier eller statistikk som viser realiteten, eller bare spørre om hva som er deres forslag til å gjøre verden bedre. Selv om dine ord ikke får konspirasjonsteoretikeren til å snu, kan de nå frem til andre lesere av trådene – og det kan være minst like viktig.»

Denne nyttige og velskrevne boka er et eksempel på denne debatten sjøl, og den er absolutt liv laga om den neppe klarer å omvende forfatterens mor.