JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Karin Fossum er krimforfatteren som vanligvis ikke pøser på med mord og bestialske grusomheter i sine bøker. Hun har også i flere intervjuer sagt at det er ikke mordet som interesserer henne som forfatter, men morderen og hva denne er lagd og skrudd sammen av. Det er ofte mye sosialpsykologi å hente i hennes romaner som det nå har blitt ganske mange av etter hvert. Fossum er også sterkt prisbelønnet.

Og vi kjenner henne som forfatteren bak kriminaletterforsker Konrad Sejer. Med han i hovedrollen er det ikke bare blitt bøker, men også fjernsynsserier. For tre bøker siden dukket en ny etterforsker opp: Eddie Feber, en mann med en krimforfatter til kone og åtte unger. Og med en kjærlighet til jobben som er en kriminaletterforsker i skjønnlitteraturen verdig

Årets Fossum-bok er således den fjerde Feber-boka. Og denne gangen har Fossum måttet ty til noen mord for å få fortellingen til å gå opp. De er ganske bestialske også, sjøl om hun ikke nødvendigvis velter seg i blod, gørr og avrevne legemsdeler á la Jo Nesbø. Og takk for det!

Vi møter helt i starten av denne fortellingen den svært veslevoksne 17-åringen Ruben Kornell. Helt uforvarende blir han vitne til en samtale mellom to voksne menn som skal få stor betydning for «I begynnelsen var mørket», som denne romanen heter. Ruben er en særing. Han har brutt over tvert med sin mor, han syns hun styrer for mye av livet hans. Ruben vil være fri som fuglen. I stedet for barndomshjemmet har han valgt å slå seg ned hos en nittifire år gammel dame som han hjelper med stort og smått mot kost, losji og litt lommepenger. En ting av handlingen skal røpes her: Denne damen blir romanens første offer.

Ruben er ekstremt opptatt av true crime. Han ser det meste han kan få med seg på tv. Og engasjerer seg sterkt i hvordan mysterier og mord blir oppklart. Når det dukker opp sånt noe i hans virkelige liv, blir han sjølsagt oppslukt av dette også. Ja, så engasjert blir han at om ikke Feber hadde vært den dyktige etterforskeren han faktisk er, ville han kanskje trodd at Ruben bare var en skrulling som fantaserte fram løgn og forbannede dikt. Men det viser seg at Ruben på ingen måte er der. Fossum har gjort Ruben til en figur som er i nærheten av å være hinsides virkeligheten, rett og slett litt karikert. Er han synsk, har han en diagnose eller bare usedvanlig intelligent? Forfatteren tar ham svært langt ut. Samtidig er han sårbar, og han blir svært lei seg da han føler at han ikke får være tilstrekkelig med i å oppklare uhumskhetene. Han ringer Feber i tide og utide, uten at han får den hederen han syns han fortjener. Skjønt, andre skal vise seg å bli mer opptatt av ham.

Ruben er romanens hovedkarakter. Hans sjelsliv dukker forfatteren et stykke ned i sånn hun har for vane. Gir hans sosiale bakgrunn noen føringer til hans svært uvanlige oppførsel og innsikter? Og hva med de kriminelle elementene her – fins det årsaker og motiver som er troverdige?

Det gjør sjølsagt det, ingen vokser opp i et vakuum. Fossum snører fortellingen igjen mot slutten sånn et krimplot skal. Hun kommer noenlunde trygt i havn. Personlig er jeg relativt selektiv når det gjelder lesning av denne litterære sjangeren. Fossums bøker har jeg lest det aller meste av. De holder alltid høy standard, men denne romanen er likevel ikke blant hennes beste.