JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Voksne folk i dagens Norge glemmer aldri 11. september 1973. Salvador Allende, Victor Jara – de brente seg fast i sjela vår nesten på samme måte som Che Guevara. Og de kom fra samme kontinent. Skjønt, Che Guevara var allerede tatt av dage seks år tidligere, høyrekreftene i Latin-Amerika hatet den cubanske revolusjonen som Che var en fundamental del av. Det måtte gå som det gjorde, Argentinas legendariske revolusjonshelt kunne aldri bli en gammel mann.

Og 11. september drepte de Allende og Jara også. Og militærdiktaturet i Chile var et faktum, et utall politisk venstreradikale flyktet fra landet, en god del av dem kom også til Norge. Det var der jeg traff flere av dem, som politiske flyktninger. Og de hadde sterke historier å fortelle. Jo, da – de var sosialister og kommunister de fleste av dem, men ikke idioter av den grunn.

Jorge Baradit (født i 1969), samfunnsdebattant og forfatter var knapt født da, men har lest seg godt opp. For dette statskuppet i 1973, for øvrig nøyaktig 28 år etter terroranslaget på World Trade Center i New York, danner bakteppe for Baradits korte tekst «Revolt» - en rapport fra den chilenske våren. Chilensk historie har helt til dags dato vært preget av kamp mot undertrykkelse og fornedrelse for den arbeidende befolkningen – og som overalt ellers i verden: for urbefolkningen. Få steder har nok urbefolkningen lidd mer enn i Latin-Amerika. Mens undertrykkerne, det av mange forhatte borgerskapet, har reist statuer av noen av verstingene. Hogget i stein, men ikke nødvendigvis evige av den grunn.

Baradit skriver: «11. september 1973 måtte arbeidsfolket praktisk talt vende tilbake til start i historien. Nok en gang måtte de krysse ørkenen gjennom en periode på 40 år, inntil vi kom tilbake dit vi befinner oss i dag. Arbeidsfolket i Chile reiser seg mot disse statuene som ikke representerer dem, men som snarere tvert imot minner dem om hva den chilenske staten har gjort mot dem. Og de reiser seg i opprør.»

Det var general Augusto Pinochet som tok makten ved kuppet i 1973. Diktaturet varte til 1990, og det er perioden fra denne tida og fram til oktober 2020 – det som for oss nordboere paradoksalt nok kalles den chilenske våren, som Baradits bok handler om. Chilenerne har fått nok, de vil ha en ny grunnlov – de vil ha demokrati og rettferdighet. Da t-baneprisene plutselig øker, blir det dråpen i begeret som renner over. Nå starter kampen mot den ekstreme ulikheten, mot fattigdommen, mot korrupsjonen og mangelen på grunnleggende menneskelige rettigheter. Folket kom ut i gatene, det demonstrerte – det lot covid-19 være covid-19. Det er snakk om en folkelig revolusjon som neppe lar seg stoppe – de av oss som har sett en gatedemonstrasjon på dette kontinentet veit hva slags engasjement og fargerik fantasi som legges ned. Venceremos – vi skal/vil vinne. Dette er umulig å glemme.

Denne boka er nærmest en pamflett på under 100 sider, men er ikke noe mindre viktig av den grunn. Den er langt mer enn en politisk appell, den er vakkert skrevet og treffsikkert formulert. Og den ender ut akkurat der den skal, i nunca mas – aldri mer!