JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Ja, det er et paradoks! Vi har visst det i årtider nå. Tar vi ikke rev i seilene, lar være å ødelegge naturen og klimaet vårt, så går denne verden en vakker dag til helvete. Så brutalt er det. Og antagelig er det ingen vei utenom å senke levestandarden vår, jo før, dess bedre. Det er ikke sikkert dette samtidig betyr at vi må senke livsstandarden – kanskje er det heller tvert imot.

I hvert fall er det noenlunde sånn jeg leser boka «Naturparadokset» - som en skremmende advarsel om at nå gjelder det ikke bare å få opp øynene, men aller mest dreier det seg om å brette opp ermene og gjøre noe. Ikke minst med vår egen forbruk-og-kast-kultur.

Marit Beate Kasin, som er journalist, har skrevet ei bok som ikke handler så mye om utslipp av klimagasser og annet fanteri, men mest om hvordan vi har rasert naturen vår, hvordan vi fortsetter å gjøre det og hvilke fatale konsekvenser det allerede har fått og kan få i fortsettelsen. I hennes forståelse av naturbegrepet er det ikke bare skog og sjø, men også våre dyr – inkludert rovdyrene. Det er fristende å sitere Gro Harlem Brundtland: Alt henger sammen med alt.

Kasin innrømmer at hun har økosorg. For min del vil jeg legge til at det burde vi alle ha. Det er snart ikke villmark eller naturskog igjen i Norge, vi bygger hytter som aldri før, det gjøres plass for gigantiske vindkraftmøller både til vanns og lands, vi gjør innhogg i naturen som overgår alt vi tidligere har gjort. Hvorfor gjør vi dette? Når vi veit at det ikke er bra?

Vi skal hele tida raskere og raskere fram. Ikke minst til hytta. Da må vi bygge ut veiene. Vi trenger mer og mer strøm, for eksempel til mobilene, bobilene og el-bilene våre. Da trenger vi strøm vi enten kan få ved å legge elver i rør eller sette opp vindmøller både her og der. Og vi trenger mineraler som kanskje må graves fram av fjell og i bunnen av havet. Begjæret etter mer og mer ser ikke ut til å ha noen grenser. Noen påstår det er en del av menneskets natur. Men hvem kan bevise det? Hvilken filosof støtter sånne argumenter seg på? I hvert fall ikke de gamle grekerne.

Noen begrunner inngrep i naturen med at dette skaper arbeidsplasser. Det er sjølsagt delvis sant at lysten på mer og mer skaper arbeidsplasser. Men fins det ingen grenser? Og hva med forbruket? Må det også øke år etter år? Når fagbevegelsen sier at kravet om lønnsøkning samtidig er et forsøk på en jevnere og mer rettferdig fordelingspolitikk, er jeg med. At arbeidsgiversiden ikke skal ha mer enn arbeidstakerne, er bare rett og rimelig. Men når alle får mer, og det bidrar en reallønnsvekst til, da forbruker vi vel mer også – og tåler kloden vår det? Naturen? Dyra?

Kasins bok er overraskende deskriptiv. Du skriver sjølsagt ikke ei sånn bok uten at du mener at utviklingen går i gal retning. Likevel er det lite moralisme å finne her. Det som er av advarsler og råd, er mer av politisk karakter. Boka er likevel skrevet på en sånn måte, med stor innsikt og innlevelse, at den føder en del tanker hos leseren av den typen som jeg har gitt uttrykk for i denne teksten her. Dessuten kommer også forfatteren med noen forslag til hva vi kan og bør gjøre. Hun kaller det naturrestaurering.

Smak på disse kapitteltitlene: Når vår hyttedrøm blir naturens mareritt, Villrein uten villmark, Arealkampene i nord, De hellige fjellene, All makt i denne skog, 19 skudd i skogen og Naturrestaurering uten kart og kompass.

Jeg lot meg berøre og bevege av denne boka. Den er godt skrevet, den tar opp ett av de viktigste temaene vi står overfor i våre dager – den burde vært pensum på flere skoletrinn – ja, sågar på universitetet.

Bøker kan ikke forandre verden, mener noen. Det er tullprat! Bare folk som ikke leser, kan hevde noe så dumt. Det fins flere bøker som forandrer holdningene til lesere. Ikke bestandig de største forandringene, og av og til kan holdningsendringene være så små at vi knapt merker dem. Så ja, bøker gjør en forskjell. Og «Naturparadokset» er en sånn bok.