JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

En dag bestemmer en liten gruppe mennesker seg for å ta rev i seilene, hoppe av den daglige karusellen som livet ofte kan være – ja, de ville starte et nytt liv mer eller mindre utenfor det etablerte samfunnet. Det kunne kanskje vært Erlend Loe som hadde skrevet denne fortellingen på en dårlig dag, men det er det altså ikke. De blir etter hvert et kollektiv denne gjengen, men å si at solidariteten rår, ville være å dra det for langt. Det er heller ikke en alles kamp mot alle. Det sørger gruppas leder for. Han heter Gardar og prøver å organisere dette rare fellesskapet. Et felleskap som rommer navn som Evne, Ada, Jeb, Saskia, Gottschalk (som beskyldes for å være nazist) og noen andre som utgjør en snodig bukett med raringer. De slår seg ned i en tidligere militærforlegning der de har planer for hva de skal gjøre hver eneste dag. Og på søndag skal de gjøre ingenting. Hva mener så den navnløse fortelleren med det? Jo, som det heter på side 60: «Når alt kom til alt, sa Gardar, så var han egentlig imot å ha en egen dag til «ingenting». For dere mener noe annet, sa han. Det dere mener er å ha «fri». Men vi er ikke her for å ha «fri». Det er heller ikke «arbeid», det vi gjør de andre dagene. Det er noe eget, noe vi bare gjør her. Kanskje ikke ingenting, men ikke ikke ingenting, heller. Saskia foreslo at vi i stedet kunne se på søndag som en tom dag. En tom dag er heller ikke ingenting, sa hun, den krever også noe. Jeb ville at fredag skulle være den tomme dagen. Evne ville at alle dager skulle være tomme.»

Og sånn går no dagan. Det skjer ikke all verden i denne romanen. Stort sett bygger de likkister i ulike størrelser. Hvorfor de gjør det, er det ingen som reflekterer nevneverdig over. Dette går sjølsagt en stund, men av og til må en eller annen fra fellesskapet en tur ut i det de kaller for samfunnet. De trenger for eksempel mat, de må på butikken. Plutselig blir noen borte. Leteaksjoner settes i verk. Dette livet på utsiden viser seg å være vanskeligere enn muligens antatt. Det stor ikke på viljen, men antagelig på en del annet.

Hva er det så forfatteren vil med denne fortellingen? Vel, han sier det aldri rett ut, men det er rimelig å lese denne romanen som at dette ikke er den mest konstruktive veien om du vil hoppe ut av det tradisjonelle A4-livet med sine konvensjonelle rammer og verdier. For også denne gjengen blir innhentet av «livet», det de på sett og vis tar avstand fra og forsøker å glemme at eksisterer. Skjønt, det er aldri noen forkynnelse eller moralisme i denne teksten. Heller ikke fra deltakerne. De bare er til stede i dette parallelle universet med sine akk så alminnelige menneskelige egenskaper. Hva som er målet forblir uklart, men på en nærmest uforklarlig måte drives leseren framover i en tekst som er alt annet enn handlingsmettet. At det ligger en samfunnskritikk nedgravd i denne teksten, er åpenbart og nesten for tydelig. Men hvor vi skal og hvor vi ender opp, er langt mer usikkert.

Det fins få romaner som denne. Den er både lys og mørk på samme tid. Kanskje bør du ikke lese den akkurat den dagen du sjøl sliter. Men annerledesheten har også sin sjarm og verdi.