JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Dag Johan Haugerud er kanskje mer kjent som filmregissør enn som skjønnlitterær forfatter. Det kan sjølsagt tolkes dit hen at film er hottere enn skjønnlitteratur for tida, så for de uinnvidde bør det derfor legges til at han har skrevet fem romaner – den første allerede i 1999 (Tittel: Noe med natur). Men det er nok filmtrilogien Sex, Drømmer og Kjærlighet, alle vist på kinolerretet i 2024, som de fleste forbinder med hans navn.

Nå er han imidlertid aktuell med romanen «Sjelesorg» (han er også aktuell med teaterstykket «Sykdom og sosial nød» på Torshovteatret). Og for de av oss som har sett hans filmer, er det gjenkjennbare trekk både i stilnivå og tematikk. Romanen handler om hverdagslige problemstillinger behandlet på middelklassevis. Hos Haugerud løses nemlig sjelden problemene på det praktisk plan – de er som regel for store og kompliserte til det – de diskuteres og vrenges intellektuelt sett inn og ut. Uten at det er noe galt med det.

Fortelleren i romanen heter Thomas og er diakon i ei kirke i Oslo. Via en venn blir han gjort oppmerksom på Lars. Både Thomas og Lars er homofile. Kan et møte gi grunnlag for en match? De møtes og finner på et vis tonen uten at det oppstår noe seksuelt. Spenningen er imidlertid skapt. De fortsetter å møtes. Men en utfordring må løses. Sett fra Thomas’ perspektiv – og det er tross alt hans perspektiv vi lesere må forholde oss til – er Lars mest opptatt av seg sjøl og sine problemer. Samtalen dem imellom blir mer lignende en terapeuts forhold til sin pasient. Sjelesørging er jo noe Thomas kan, men det er ikke det han primært vil nå – sammen med Lars vil han helst ikke være på jobb, men vil heller ikke støte Lars fra seg. Altså står han i et vanskelig dilemma. Blande jobb og privatliv vil han heller ikke, nærmest av profesjonelle grunner. Samtidig vil han være et medmenneske.

Etter hvert vikles også Thomas inn i Lars sin familie. Og der møter han et menneske som virkelig trenger sjelesorg. Thomas bidrar. Han er i hele sitt vesen et snilt og omsorgsfullt menneske. Men å gå rundt som et utelukkende omsorgsfullt menneske som hele tida tenker på andres ve og vel, er bare et halvt liv. Thomas har noen egne behov også. Og her hjelper det lite bare å være snill og god.

Denne romanen er nesten helt tom for handling, ikke helt ulik flere av Haugeruds filmer. Den er hva vi gjerne kaller dialogdrevet. Og dialoger er noe Haugerud virkelig kan. Dessuten er han mester i å vise hvor vanskelig en dialog virkelig er. Her et eksempel fra boka: «Det er forskjell på å snakke med og snakke til, sa jeg. Vi snakker vel med hverandre? sa han. Jeg vet ikke, sa jeg. Hver gang vi har truffet hverandre, har du fortalt om deg selv og hva du sliter med eller syns er vanskelig. OK, sa han. For meg er det å fortelle om meg selv en vanlig måte å nærme seg folk på.»

Det er vanskelig å påstå at ikke begge har rett. Og det er gjenkjennbart fra mange samtaler, det er godt observert. Og en problemstilling som er vanskelig å løse i det virkelige livet. Om dette løses i romanen, skal her være usagt. For at romanen handler om Thomas og Lars på det konkrete planet, og om kjærlighetens strabaser på et mer overordnet og teoretisk plan, er utvilsomt. Og kjærligheten, og dens mange uransakelige veier, er noe Haugerud alltid ser ut til å komme tilbake til uansett hvilke kunstneriske sjangre han beveger seg i. Og heldigvis er han mer opptatt av å være på disse veiene enn hvor veiene faktisk ender. Det er nok det som gjør ham til den fascinerende kunstneren han er.