JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det er ingen tvil om at den cubanske forfatteren og journalisten Abraham Jiménez Enoas bok «Å lande i verden» av de aller fleste blir lest som en ramsalt kritikk av Cuba, og samfunnsutviklingen der siden Fidel Castro tok makta i 1959. Og boka er jo nettopp det. Men den er også noe langt mer. Til norsk fra spansk er den oversatt av Signe Prøis. Den oversettelsen har jeg ingen forutsetning for å kommentere da jeg sjøl ikke leser spansk.

Cubakritikken i boka er relativt tradisjonell, men sikkert helt troverdig. Det er skrevet og uttrykt lignende kritikk utallige ganger før. Og sjøl om den kalde krigen ikke betyr all verden lenger, nå er det andre fiendebilder enn kommunismen som gjelder, er det nok av bøker som fortsetter føljetongen om hvor ille det «sovjetiske» samfunnssystemet er og var, hvor mye bedre den vestlige kapitalismen ivaretar sine innbyggere. Jeg har sjøl besøkt Cuba, men aldri levd der – jeg har ingen problemer med å forstå hvilket mareritt det må være i moderne tider å leve uten internett, uten viktige forbruksvarer og uten reell ytringsfrihet. Å bli fotfulgt av etterretningsfolk fra myndighetene – ja, leve det vi i Vesten vanligvis forstår som et ufritt liv. Det jeg savner litt i Enoas beskrivelse av denne elendigheten er noen rammebetingelser for hvorfor det er så ille som det framstilles. Dessuten hvor mye frihet hadde cubanerne før 1959 når USA styrte landet, sånn de har gjort i store deler av Sør-Amerika – og fortsatt gjør enkelte steder? USAs økonomiske boikott av Cuba omtrent siden Castro og Che Guevara revolusjonerte landet, er ingen bagatell i utviklingen av Cuba. Sovjetunionens fall i 1991 hadde også enorm betydning for landets framtid. Det var tross alt dette landet som var Cubas viktigste handelspartner. Enoa hopper bukk over dette, som de fleste cubakritikerne gjør. At disse to elementene også var Fidel Castros paradenummer, og noe han gjentok så ofte han kunne, gjør dem ikke mer irrelevante.

Jeg velger imidlertid en litt annen innfallsvinkel til min lesning av denne boka. Enoas fortelling er todelt. Hoveddelen handler om hans som nevnte miserable liv i Havanna. Han kommer fra fattige kår, men klarer å skaffe seg en journalistisk utdannelse. I Granma, partiavisa, vil han imidlertid ikke jobbe. Han ville jobbe underground, han vil skrive om opposisjonen – han er kritisk til landets utvikling. Det ender som i de fleste land utenfor Vest-Europa med forfølgelse, trakassering, overvåking og til slutt fengsling. En dag orker ikke Enoa, som i tillegg er svart, afrocubaner – slett ikke alle cubanere er det – og vil fortest mulig ut av landet. Han lykkes med å komme seg til Barcelona i Spania. Det er fra denne geografiske posisjonen har skriver denne boka – han lander rett og slett i verden, som han kaller det. Dermed veksler boka mellom forfatterens beskrivelser av sitt nye liv i Europa og Spania og gjenfortellinger fra livet på Cuba der han føler et sterkt savn av familien sin.

Enoa er en kritisk og reflektert fyr. Det tar ikke lang tid før han finner ting å utsette på det kapitalistiske Barcelona. Var det ikke paradiset likevel? Hans beskrivelse av den følelsen han får når han rusler rundt i en av byens varehus, er fornøyelig lesning. Han ser ikke skogen for bare trær. Det er en mengde undertekst i disse beskrivelsene. Trenger vi alle disse varene? Og hva med all neonreklamen i gatene – hva skal det være godt for? Sånn er det i hvert fall ikke på Cuba.

Den aller største skuffelsen han opplever i sin nye verden, verden utenfor øya han er født og oppvokst på, er rasismen. For heller ikke her går hans mørke hud ubemerket hen. Snarere tvert imot. Etter hvert innser han at det er store mangler i den vestlige verden også, enten han befinner seg i Amsterdam, København eller på Manhattan i New York. Det skal innrømmes at Enoas kritikk, så vel eksplisitt som implisitt, av livet og virkeligheten utenfor Cuba, ikke opptar hoveddelen av denne boka, men den blir ikke uvesentlig av den grunn.

For det er hans blikk for de konkrete, dagsaktuelle hendelser – uansett hvor han befinner seg i verden, som er interessante her. Ikke den tradisjonelle samfunnskritikken av Castros Cuba. Den har vi hørt før, den er hjerteskjærende, men likevel også ofte ganske ideologisert. At Enoa sjøl er cubaner, er sjølsagt en styrke for at han veit hva han snakker om, men det fins en drøss av forfattere som også mener de har visst hva Cuba er, ofte på enten bare godt eller bare ondt. Nettopp derfor er det befriende at Enoa har ett og annet å tillegge om eksiltilværelsen sin også. Han er fortsatt glad i hjemlandet, han bokstavelig talt drømmer om det – ja, han savner det svært. I boka rører han ved problematikken om at det ikke alltid er sånn at gresset er like grønt på den andre siden heller. Vi trenger det perspektivet også.