JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det er ikke bestandig ti år gamle bøker i disse dager er aktuelle lenger. Når det gjelder Jon Fosse, vår relativt ferske nobelprisvinner, er det vel likevel lov å gjøre et unntak. Som de fleste av oss veit er Fosse svært lite glad i å gi intervjuer eller delta på offentlige arrangementer. Han er rett og slett litt sky. Det hender forfattere er det.

Men for ti år siden lot han seg altså overtale. Det var den katolske teologen Eskil Skjeldal som fikk overtalt ham. Først svarte riktig nok nobelprisvinneren nei, men underveis – og etter litt masing fra en fyr som aldri ga seg – lot han seg likevel omvende. Og det ble til slutt et så langt intervju, at de to bestemte seg for at det like godt kunne bli ei bok.

Dette var også lenge før Fosse fikk den nevnte prisen. Han hadde noen år tidligere møtt veggen, var nedkjørt etter mye reising, offentlighet og ikke minst et stort alkoholkonsum.  Sjuk og innlagt hadde han også vært. Livet hans var i en slags krise. Alt dette er Fosse åpen om i denne samtaleboka som også inneholder en god del biografisk materiale uten at den nærmer seg en biografi av den grunn.

Det sentrale tema i denne boka er Fosses gudstro. Han ble jo som kjent overaskende nok katolikk på sine eldre dager, en mann som i svært ung alder meldte seg ut av statskirka og sto langt unna enhver form for dogmatisk tenkning. Men i 2013 konverterte han altså. Og har vært troende siden. Hvordan skjedde dette, hvordan var det mulig – det er spørsmålet Skjeldal ønsker å finne ut av. Og spørsmålene han stiller, som er relativt korte, kretser alle rundt dette. Mens Fosse svarer både langt og utfyllende – ja, mange av svarene blir nærmest til korte essay, en sjanger han sverger dyrt og hellig at han er ferdig med. Skjønt boka handler like mye om litteratur og kunst – vel og merke skikkelig kunst. Fosse har nemlig et temmelig elitistisk kunstsyn. Han mener bestemt å vite hva som er kunst og hva som ikke er det. Og hans kunstsyn ligger tett opp mot kjernen av det som er hans gudstro. For her er vi på et område der språket ikke strekker til, i hvert fall ikke det vitenskapelige og akademiske. En gang skrev Fosse bøker og artikler om litteraturteori. Det har han også slutta med. Nå godblunker han til filosofer som Heidegger og Wittgenstein, to som har sagt mye om språkets begrensninger – ja, om hva vi ikke kan snakke om, men istedenfor må tie om. At Fosse definerer seg inn i en tradisjon etter disse to, legger han ubeskjedent nok ikke skjul på, til tross for hvor ulike de to filosofene tross alt er. Fosse tar liksom det beste fra hver av dem, siterer dem hyppig og lager en slags religiøs mikstur av det. Også ispedd litt tankegods fra Samuel Beckett, absurdisten som Fosse så sterkt beundrer. Samtidig får han integrert dette i et kunstsyn hvor han sjøl forsøker å passe inn. Det er snedig gjort, det er litt mystisk – som i mysterier – og det er typisk Fosse.

Vi får også gjennom lesning av boka innblikk i hvorfor han er så sær som han er. Og ikke minst i måten han jobber på litterært. Det er mange av tankene til Fosse jeg ikke deler, men hans refleksjoner klarer likevel på et underlig vis å sette i gang en tankeprosess hos meg. For det er ikke små problemstillinger de to katolikkene i denne boka reiser. De er inne på sporet av noe. Om ikke av den tapte tid, så av noe minst like viktig.