JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Å krysse USA på tvers, for eksempel med bil, er ikke veldig originalt. Heller ikke å lage ei bok om turen er nybrottsarbeid. Men det hjelper litt på forhåndsinteressen at turen ble unnagjort på 14 dager. Og boka som skribent Dan Cato Olsson og fotograf Johannes W. Berg har gjort sammen, og kalt «På stive hjul i Amerika», er blitt ganske original. Eller annerledes.

De startet i San Francisco og endte opp i New York, en tur på 7505 kilometer totalt, 625 kilometer i gjennomsnitt per dag. Det er nesten ikke menneskelig mulig. Men de fikk det til. Og til og med på en humoristisk måte. I hvert fall er teksten til tider morsom. At de nok kranglet litt underveis eller ikke var helt enige om alt, er nok ikke helt usannsynlig. Men skitt la gå. Olsson har en penn som ikke ligner så mange andres – det er litt sånn petitaktig, litt slapstick. Med mye varme.

Hva så med bildene? Det er en mengde av dem. Det er kanskje mitt sterkeste ankepunkt. Det sier seg sjøl at når ei bok på drøye 200 sider inneholder så mange bilder, må nødvendigvis noen være ganske intetsigende, kjedelige. Men her fins også herlige foto, mange av dem brettet ut over både ei og to boksider. Mens i noen tilfeller er mange småbilder spredd utover et oppslag.

Boka er delt inn i 14 kapitler – ett for hver dag. Det kan nesten se ut som tekstene er skrevet etter hver endte kjøredag, men sånn er det nok ikke. Det framgår av boka at sjåførene nok neppe hadde så mye krefter igjen når dagen var tilbakelagt. Da var en øl et mer nærliggende valg enn å logge seg på PC-en.

Dette er da også ei bok hvor ikke teksten stjeler all oppmerksomheten til tross for at den er ganske høylytt noen steder. Så vidt jeg kan regne meg til er de innom femten stater på veien fra vest til øst. Vi får Las Vegas, Grand Canyon, Ørkenen, Prærien og Elvis Presley. Og en god del mer.

Det første døgnet kruser de gjennom Highway One på under en dag – det er imponerende i seg sjøl, men slett ikke tilrådelig om du vil nyte et svært vakkert landskap. Det er da også de to herremenn enige om gjelder heller turen. Kryss mer enn gjerne USA, men bruk litt lenger tid enn de gjorde, er rådet vi møter i bokas siste kapittel.

De to reisende viser seg å være ganske forskjellige som personer, noe som skribenten utnytter for alt hva det er verdt i teksten. Han lager en del morsomheter ut av dette poenget. På noen steder blir teksten kanskje litt for privat, og litt for lite personlig. Denne grensen er ofte hårfin å trekke så det kan nok variere noe fra leser til leser.

Dette er ikke ei bok med mange faktaopplysninger om USA. Snarere tvert imot. De som ønsker det, må skaffe seg annen reiselektyre. Men trenger du ei bok for å bli inspirert eller få lyst til å gjøre nettopp det som disse gutta gjør, og som så mange andre har gjort før dem og kommer til å gjøre etter dem, så skal ikke jeg være mer vrang enn å anbefale denne boka på det varmeste.