JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den svenske forfatteren med det finskklingende etternavnet har i hvert fall to bøker bak seg som bør være kjente for norske lesere: Hans gjennombruddsroman «Populærmusikk fra Vittula» fra 2000 som han fikk den svenske Augustprisen for og romanen «Koke bjørn» fra 2019 som også tåler å bli lest av mange. Begge er også oversatt til norsk. Nå foreligger det en ny bredt anlagt roman fra Niemis hånd, og som de to nevnte er vi fortsatt langt nord i Sverige – i nærheten av forfatterens fødested Pajala, ikke langt fra grensa til Finland. Et sted de har helt andre utfordringer enn på Drottninggatan i Stockholm.

Fortellingen starter som en kriminalroman. Året er 2017, og i ei myr finner en gravemaskinfører beinrester som raskt viser seg at stammer fra et menneske. Men fra hvem? Og hva har skjedd? Til alle krimentusiaster: Dette er ingen kriminalroman, men jeg anbefaler på det sterkest at dere leser denne flotte romanen likevel. For i Norden er det mer enn Jo Nesbø som glitrer.

Niemis allvitende forteller avslører sjølsagt ikke svaret på de to ovenstående spørsmålene. Istedenfor spoler han tilbake til 1920- og 1930-årene. Som kjent var dette harde tider i så vel Sverige som Finland, de to landene handlingene i denne romanen kretser om. Den russiske revolusjonen var tilbakelagt, det var klasseuro i Finland som ble egen nasjon i revolusjonsåret 1917, det var nød og smalhans på så vel landsbygda som i byene.

Og det er klasseskillet og klassekampen denne fortellingen tematiserer. Sentralt står de to brødrene Eino (finsk for Einar) og Wilhelm Vanhakoski. Det var egentlig førstnevnte som skulle arvet farsgården, men det blir likevel sistnevnte som trekker gull-loddet. For det arvegodset skulle vise seg å bli lukrativt. Mens Wilhelm slår seg opp i kommunen, synker husmannen Eino ned i dyp fattigdom og alkoholisme. Han forsøker å holde liv i seg og familien som veiarbeider, mens bror Wilhelm finner Gud og Jesus. I tillegg prøver han å kapre Saara, kona til Eino. Det går imidlertid dårlig.

Som det heter i oppsummeringen på bokas bakside skjer det noe i kjølvannet av sult, nød og undertrykkelse. Det som her skjer, er opprør. Veiarbeiderne arbeider for luselønn. En dag finner de ut at nok er nok, de danner fagforening og går til streik. De streikende får raskt stempel som kommunister, en lite populær merkelapp i disse trakter. Det trekkes paralleller til den russiske revolusjon og Sovjetunionen, en nydannet stat som ikke alle på disse trakter er like glad i. Streiken varer og varer. Som et lite krydder, men akk så realistisk, dukker det sjølsagt opp streikebrytere her – eller rikkuri, som disse heter på finsk. De er som forrædere å regne blant enhver fagorganisert arbeider. Når Algot, Eino eldste sønn, også begynner å flørte med streikebryterne og arbeidskjøperne og mottar sølvpenger for sin virksomhet, er helvete løs i familien Vanhakoski. Sterkt hat og kjærlighet lever side om side. Noen reiser fra bygda, andre blir. Skjellsordene hagler mot den andre part fra begge sider sånn klassekampen på denne tida artet seg. Bånd brytes for aldri mer å bli reparert. Som en tilleggsingrediens rommer også denne fortellingen litt god gammeldags overtro. Også den påstås å gå i arv. Personlig kunne jeg klart meg uten denne, men den er sikkert realistisk nok. Så la gå!

Niemi har skapt et hundre år langt epos med denne romanen. Han klarer det kunststykket å hoppe rundt i tid, fra kapittel til kapittel, uten at vi som lesere mister taket på kronologien eller de mange karakterene han har puttet inn i den. For etter som tida går, er det mennesker som forgår – mens nye kommer til. Slekters gang, som det heter. Forfatteren kunne valgt en streng kronologisk presentasjon, men har valgt en langt vanskeligere vei. Det gjør teksten mer levende, og komposisjonen mer spennende. Sjøl om det kan ta litt tid før det hele tar av. Så hold ut. Det er når barnebarna i sin nysgjerrighet begynner å nøste i historiens tråder, det blir ordentlig liv i storyen. Det er da bit etter bit faller på plass omtrent som et puslespill.

Mikael Niemi viser igjen hvilken eminent forteller han er, hvilken empati kan utstyrer sine romankarakterer med, enten det er bad guys eller good guys. At han sjøl står på de undertryktes side, forhindrer ikke dette. Her har vi å gjøre med en ekte, god og delvis gammeldags arbeiderklasseroman. De er blitt sjeldnere og sjeldnere varer i vårt litterære blomsterbed. Og høyere og høyere skattet.

Og til dem som lurer på hvem personen i myra var, er det bare å skaffe seg boka og finne ut dette på egenhånd.