JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Bror Hagemann skriver romaner på løpende bånd – «Jakman» kom ut for fem år siden, men er ikke hans siste. Og Bror Hagemann skriver ikke såkalt koselige romaner. Hans litterære verden er et stykke fra middelklassens, fra ballsalene, fra borgerskapet. Skjønt, hovedpersonen i «Jakman» hører nok likevel til middelklassen siden han ser det hele fra hagebyens ståsted. I hvert fall i starten.

Jeg-fortelleren, vår navnløse mann gjennom hele storyen, ser ut av vinduet og får øye på noen nede på parkeringsplassen, delvis skjult bak en container. Det ser ut som en ung gutt, men viser seg noe seinere i handlingen å være ei ung jente.

Han glemmer ikke denne personen som ser så hjemløs ut. (Hjemløs, kunne kanskje være et stikkord for mesteparten av Hagemanns forfatterskap, men det er ikke temaet her.) Han oppsøker stedet, han er blitt nysgjerrig.

Dette er nåtidsplanet. Gjennom nåtida rulles jeg-fortellerens bakgrunn opp. Han var en gang gift med Rita, de hadde sammen datteren Oda. Etter hvert som Oda vokste seg større, ble hun langt fra sterkere. Hun ble ensom, låste seg inne på rommet sitt sammen en lysende skjerm, låste seg inne i seg sjøl. Så pappa og mamma det? Nei, de hadde nok med hverandre og sin skjerm – fjernsynet.

Vi skjønner tegningen, hos Bror Hagemann er en sånn setting et varsel om at noe fryktelig skal komme, at noe forferdelig skal skje. Og det skjer. En dag får han telefonen. Oda er død. Det grusomste som kan skje et foreldrepar, ikke minst et par som bare har ett barn – skjer. De mister barnet. Det går ikke lang tid før han og Rita skiller lag. Som lesere opplever vi ikke bruddet, vi blir bare skånsomt informert i ettertid.

Alt dette setter sjølsagt jeg-fortellerens interesse for jenta på parkeringsplassen i perspektiv. Via henne gjennomlever han på sett og vis sin egen personlige historie. Skjønt, nå er han full av omsorg, nå er han i overkant oppmerksom – nå blir han egentlig mest til bryderi. Eller blir han? Dette er vel ett av spørsmålene som romanen setter på dagsorden: Kan det bli for mye engasjement? Medfølelse? Forståelse?

Vi lever i et samfunn der mange signaliserer at de vil være i fred, vi lever i individualismens tid. Samtidig er vi mange nok som forstår at det er denne knallharde individualismen – retten til å være seg sjøl godt nok – som kanskje er kjernen i mange av våre mest følelsesmessige kriser.

Det er fort gjort å bli slått ut av sånne tekster som Hagemann her har skapt. Intense utdrag fra et liv som kan romme selve essensen. Skjellsettende opplevelser som angir enkeltindividers videre retning i livet.

For hvordan skal vi orke å leve videre – eller på hvilken måte skal vi eventuelt leve videre når vår manglende forståelse av hva livet egentlig dreier seg om ikke blir erkjent før det er for seint? Eller for å bruke Søren Kierkegaard: Når livet må leves forlengs, men alltid bare kan forstås baklengs?

Bror Hagemann fortsetter å skrive urovekkende bøker fra et sted bakenfor sol og hinsides måne. Mitt håp er at han en dag får mange flere lesere enn jeg tror han dessverre har per dato.