JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Er det noen forfattere som har skrevet bedre om Oslo by, og særlig om hovedstadens vestkant, enn Lars Saabye Christensen? Ever? Neppe.

I sitt firebindsverk «Byens spor» har til og med byen fått hovedrollen. Skjønt, det er jo ikke helt sant, menneskelige relasjoner, de som er litt annerledes, de skakke og sære, er han bedre enn de fleste til å gi liv – til å gi dem det livet de alltid fortjener.

I den første boka i serien ble vi presentert for hele galleriet. Blant annet Enzo, den italienske pianisten med dametekke som forvillet seg til Norge, familien Kristoffersen – May, Ewald (pappaen som døde av kreft), Jesper og Stine. Samt Jostein og Trude, bestekompis og kjæresten til Jesper – på sett og vis seriens hovedperson, en underlig skrue som blir en habil pianist, men bare til husbruk.

De fleste som har lest Lars Saabye Christensens roman «Beatles» glemmer det aldri – allerede der viste han at ungdom og tenåringer på 1950- og 1960-tallet, det har han peiling på, her kjenner han tonen og sjargongen – her er talentet nærmest ubegrenset. I bok etter bok har han vist oss det.

Også i bind 2, som har undertittelen «May» og som henter handlingen fra året 1957 – året da Kong Haakon døde, May reiste til Roma og kom gravid hjem og Jesper spilte «Kjempeviseslåtten» av Sæverud 17. mai på Fagerborg skole. Og til slutt stikker av. Til sjøs!

Det mangler ikke handling og framdrift i Lars Saabye Christensens romaner; likevel er det alle stoppene, avstikkerne, anekdotene og sidesprangene som gjør litteraturen hans til noe av det aller beste som skrives i Norge. Han er rett og slett veldig god på små flater, med ball – språklig sterk, ja, til tider fantasifull og nyskapende. Dukker det opp noe i nærheten av en språklig klisjé, kan du banne på at han har flyttet et komma eller tre – og dermed gitt nytt liv til døde fraser. Det er dyktig gjort, her er han helt på høyde med en annen bauta i den moderne norske litteraturhistorien: Kjartan Fløgstad, men uten sammenligning for øvrig. De to spiller skjønnlitteratur i to ulike tonearter.

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen i «Byens spor. May», men den er så typisk Saabye Christensen at det svir, den er god å lese, full av saktmodig livsvisdom, skrudde menneskeskjebner – ja, det er fortellerkunst alle som liker den slags bare kan sette seg ned å nyte. Og jammen har han ikke skrevet inn seg sjøl i fortellingen også, i hvert fall dukker fortelleren opp på side 373! Og vi som lever av å skrive, riktig nok i helt andre sjangre, kan bare lytte og lære. Jeg sitter egentlig igjen med bare ett eneste spørsmål: Vil Lars Saabye Christensen noen gang krysse Akerselva?