JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Alle som skriver, og har litt erfaring, veit at det er en krevende øvelse å skrive tett og nært om et menneske. Enda vanskeligere er det om du er blodfan av den du skal skrive om. Biografier skrives for eksempel sjelden av din beste venn. Det er åpenbare litterære grunner til dette. Derfor skjer sånt svært sjeldent, men det fins unntak – og det hender til og med at det går bra. Da forfatter og musiker Levi Henriksen, som er en stor beundrer av musikerkollega Åge Aleksandersen, skulle skrive ei bok om sistnevntes sanger, går det imidlertid dessverre galt.

Åges sanger, og da særlig tekstene, har bli gjenstand for, analyser tidligere. Det var på poesiens premisser og endte i fullstendig slakt. Her bommet muligens slakterne noe, det er som kjent dårlig gjort å sammenligne epler og pærer. En sangtekst er ikke et dikt sjøl om et dikt kan bli en flott sangtekst. Dessuten: Svært få er en Bob Dylan eller Leonard Cohen.

I boka «Lørdagsbarn» har Henriksen plukket ut 20 av de sangene til Aleksandersen han sjøl antagelig liker best. De er spent ut over hele hans lange karriere. Deretter har han tatt med seg notatblokk og båndopptaker og besøkt Aleksandersen i tårnet hans i Trondheim dit han som kjent for de fleste tar med seg matpakka si og drar for å jobbe hver eneste dag. Boka er nok i utgangspunktet tenkt som en ren intervjubok der Aleksandersens refleksjoner rundt egne tekster og sanger skulle lokkes fram av skarpskodde spørsmål fra Henriksen (som også har bakgrunn som lokalavisjournalist). I noen deler av boka fungerer dette også sånn, og glimtvis får vi innblikk i interessante ting vi ikke visste til tross for hvor gjennomintervjuet denne artisten allerede er. Det er dekning for å si at vi møter en åpenhjertig Aleksandersen. Skjønt, for oss andre som også har møtt ham i journalistisk ærend er denne åpenhjertigheten og imøtekommenheten ingen stor overraskelse. Verken arbeiderklassegutten Åge A med taterslekt på farssiden eller vold og alkohol i heimen, er ukjent stoff. De nye er vel at han får ei hel bok å boltre seg på, ikke bare noen sider i et kulørt ukeblad. Aleksandersens historie, kampen og reisen fra Namsos og til Royal Albert Hall, er rørende den, det er ikke noe å si på det. Tegningene til Ståle Gerhardsen som har fått en ganske beskjeden plass i boka, er også fine. Men det er to problemer som overskygger det meste.

Henriksen har, sikkert i nært samarbeid med forlagets redaktør, nemlig latt seg friste til å gjøre dette til en slags reportasjebok der reporteren Henriksen sjøl er altfor mye til stede. Hvor han bodde hen i Trondheim de dagene det tar å gjøre intervjuene til denne boka og hvilket forhold han har til Erik Bye, er relativt uinteressant for leserne. Mye annet stoff av ganske personlig karakter er også leserne temmelig uvedkommen. Det er Åges stemme vil vi høre, ikke Levis.

Den andre bommen har jeg allerede sneiet innom: Henriksens nærhet til sitt intervjuobjekt. Det beste som kan sies om dette er at Henriksen i hvert fall er åpen om sin fascinasjon for Åge. Det grunnlaget ble lagt allerede mens Aleksandersen var sjefen i gruppa Prudence på tidlig 1970-tall. Skjønt, det er Sambandet som nylig pakket sammen, som startet heltedyrkelsen for Henriksen. For det er nemlig ikke måte på hvor stor låtskriver Aleksandersen er i Henriksens øyne. Både tekst og melodi er på nærmest geni-nivå. All the time. Det blir etter hvert noe naivt og kleint over det hele. Det virker som Henriksen tror han må skamrose Aleksandersens låter for at han skal få Mesteren til å si hvordan og hvor de ble til. Da Åge i tillegg ganske ofte svarer at han er enig, så er skandalen fullbrakt. Denne metoden tror jeg bare er å gjøre Åge Aleksandersen en bjørnetjeneste. Med den folkelige appellen Åge Aleksandersen etter over 50 års sangskriving har, fortjener han rett og slett noe mer og bedre enn dette.