JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Vi har knapt skiftet år fra 2024 til 2025 før en brannfakkel av ei sakprosabok dumper ned på kontorpulten min. Så tok det noen få dager før den var allemannseie. Mye takket være en voldsom oppmerksomhet fra de aller fleste medier, ikke minst de sosiale. For sånne bøker vil Ola og Kari Nordmann tydeligvis ha. Jeg mistenker at alle som har skaffet seg den, ikke nødvendigvis har lest den – men sånt kan jeg jo ikke vite. Det er bare en mistanke som stammer fra tidens trend. Ingen andre enn meg leser bøker på den pendlerbussen jeg tar daglig til jobben.

Og la meg si det først som sist: Bare tittelen på denne boka varsler at her blir det oppmerksomhet. Det ligger her en implisitt kritikk av det landet som de fleste nordmenn, nærmest uansett politisk oppfatning, mener er verdens beste. Så what the fuck! Forfatteren er ikke Jo Nesbø, men en langt mindre kjent fyr med navnet Martin Bech Holte, en samfunnsøkonom som til og med debuterer som forfatter.  

Dette er en debattbok. Og det er en god regel i anmeldersjangeren at du aldri unødig skal polemisere mot innholdet – det hører debattinnleggene til. Du skal ta boka for hva den er, prøve å forstå hvorfor den er skrevet akkurat sånn den er, altså på sine egne premisser. Å flagge sin politiske og faglige uenighet hører egentlig med til en annen sjanger. Men å påpeke hva den eventuelt mangler, er greit nok. Og det kommer.

De fleste økonomer jeg kjenner mener langt på vei at økonomifaget er en vitenskap som har kjennetegn som ligner naturvitenskapelige disipliner. Bech Holte ser, med bakgrunn i denne boka, også å være en av dem som mener at økonomiske teorier og tenkemåter kan forklare det meste i vårt samfunn. Sånn er det sjølsagt ikke uansett hvor mye økonomisk teori blir forsøkt forklart i matematiske formler. Økonomi er noe som blir til gjennom menneskelig samhandling, og som vi da veit, kan lite prefabrikkeres. Hele denne boka avslører at forfatteren har en nesten grenseløs tro på økonomifagets fortreffelighet og evne til å forklare hvordan et samfunn, som for eksempel det norske, er skrudd sammen. Der han nok bommer litt er at det temaet han tar opp, Norges utvikling som et økonomisk samfunn fra 1800-tallet og fram til i dag, er en svært avansert analyse som neppe lar seg beskrive på litt over 300 boksider. For Bech Holtes ambisjonsnivå er usedvanlig høyt. Likevel bærer boka preg av å være temmelig tabloid. Påstander slenges ut med den største sjølsikkerhet. Sjøl om det er både noteapparat og en respektabel referanseliste over alle de bøkene forfatteren støtter seg på, er det mye her som burde vært begrunnet noe fyldigere. Primært fordi dette er politisk omstridt og komplisert. Samfunnsøkonomi er politikk, ikke vitenskap i strengeste forstand.  

Nå skal ikke jeg bestride at Norge i 2013 hadde den beste kombinasjonen av velstand, helse og lykke i verden – sjøl når inntektene fra olje- og gassnæringen ikke var medregnet. Dette året var ifølge forfatteren toppåret for en utvikling som startet omkring 1991, men etter dette har det bare gått nedover, mener han. Interessant nok ble Erna Solberg statsminister i Norge dette året, støttet av Fremskrittspartiet. Og det er liten tvil om at den politikken disse to partiene står for, kanskje spesielt i skattespørsmål, står svært nær Bech Holtes økonomiske løsningsforslag. Nå gir han stort sett alle politikere, med unntak av Jens Stoltenberg, det glatte laget i denne boka. Skjønt, han blir ikke sosialdemokrat av den grunn. Det er vel først og fremst Stoltenberg 1 (2000-2001), da han var en norsk Tony Blair og delprivatiserte både Statoil og Telenor, som Bech Holte roser opp i skyene.

Bech Holte er med denne boka svært provokativ. Antagelig er det derfor oppmerksomheten har vært så stor. Og det er en ikke uvesentlig kvalitet ved ei bok at den vekker oppmerksomhet. Og leselyst. Det skal forfatteren ha. Men hvilken plass gir han menneskene opp i den bedrøvelige utviklingen han beskriver? En utvikling som fra 1970-tallet ga landet Norge en oljerikdom som har vokst og vokst, og som han nå mener har gjort nordmenn både late, lite tiltakslystne og innovative. Og gjort politikerne til feige nikkedokker for alle velmente tiltak som velferdsstaten trenger penger til. Vi trenger incentiver for å få fart på landet igjen, mener forfatteren.

Og hvor i boka er fagbevegelsen, resten av arbeiderbevegelsen og den norske modellen? Trepartssamarbeidet? Solidaritetsalternativet, Gro Harlem Brundtland og Yngve Hågensen? Alt dette har hatt så enorm betydning for både Norges utvikling i forrige og dette århundre, at det er en formidabel forsømmelse å utelate det i framstillingen.

Forfatteren vil altså gjenreise et land som har stagnert og som ikke lenger har noen produktivitetsvekst å snakke om. Han foreslår i boka tre tiltak. For det første at eiendomsretten til oljepengene overføres fra politikerne til befolkningen. For det andre at skattene reduseres med 300-400 milliarder kroner. Skattereduksjonene må utformes for å levere på to hovedmål: Å minimere utenforskap og å gjøre Norge til et godt land for investeringer. Og for det tredje mener Bech Holte at offentlige utgifter reduseres tilsvarende med 300-400 milliarder kroner.

Den riktige merkelappen på sånne forslag er vel en ganske ekstrem nyliberalistisk økonomisk politikk. Det fins nok partier i Norge på høyrefløyen som tenker i samme baner, men likevel neppe så ekstremt som dette. Men at det er tanker i denne boka som stimulerer til fortsatt fremskrittspartitenkning, er hevet over enhver tvil.