JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Ingmar Bergman, den svenske film- og teatermannen, er verdenskjent og et forbilde for mange andre kunstnere som for eksempel Woody Allen, utrolig nok så ulike nettopp de to er som filmskapere. De fleste som har sett minst en film av Bergman, og er glad i denne kunstarten, glemmer det heller aldri. At den franske regissøren Mia Hansen-Løve også har et sterkt forhold til den svenske kunstneren, er det heller ingen som helst tvil om. Det viser hun til fulle i sin siste film som direkte nok heter Bergman Island.

Skjønt, er dette en film om Bergman eller om Fårø, den øya nordøst for Gotland som han allerede på 1960-tallet forelsket seg totalt i og bodde store deler av sitt liv på. Og her er til og med mange av scenene i hans mest berømte filmer tatt opp – det ble billigere på den måten, skal han visst ha sagt.

Og, det kan kanskje også stilles spørsmål om han elsket Fårø mer enn sine seks kvinner (som han fikk til sammen ni barn med) og sine egne barn. Noen nærværende far er han i hvert fall ikke kjent som, noe for eksempel ett av dem – Linn Ullmann – har skrevet skjønnlitteratur om.

Hansen-Løve har en gang sittet på Fårø, i Bergmans egne hus og lokaler (i hvert fall på kjøkkenet) og forsøkt å skape filmer. Og det er også utgangspunktet for denne filmen på flere plan også. Vi møter Chris og Tony, begge er filmskapere, begge skal arbeide med sin kunst på Fårø. Han er langt mer inspirert og kreativ enn henne, de installerer seg på hver sitt skrivekontor og tar fyllepennen fatt. Her skal det skapes kunst! I Bergmans ånd! Tony blir til og med deltaker på en Bergman-safari. I de få scenene der vi ser paret sammen, går de og leier hverandre, men det er flere signaler som tyder på at de ikke har det så overvettes bra sammen for tida. Skjønt, kanskje er de bare i sine egne verdener, steder og sjelelige tilstander som ikke er like lette å dele med hverandre som kyss, klapp og klem.

Et stykke ut i filmen begynner Chris å fortelle Tony om hva det manuset hun skriver på egentlig handler om, og vi får som seere en film i filmen. Mens hun forteller rulles historien opp. Den handler om Amy og Joseph, som også kommer til Fårø i anledning et bryllup. De er imidlertid ikke kunstnere, men tidligere kjærester som ikke har glemt hverandre. Skjønt, Joseph, som spilles av norske Anders Danielsen Lie, er gift og aller helst vil holde avstand til Amy. I respekt for kjæresten der hjemme. Det viser seg ikke å være så lett, og vi blir presentert for en ganske hjerteskjærende kjærlighetshistorie – et prosjekt som ser ut til å være dømt til å mislykkes, helt i Bergmans ånd. Mens Chris sliter med hvordan hun skal avslutte storyen, forståelig nok. Og til tross for at Tony blir innviet i det hele, er han til lite hjelp – han er på et annet sted, han er inne i sin egen kunstneriske boble. Til sterk frustrasjon for Chris.

Til slutt dukker også June, datteren til Chris og Tony, opp på Fårø, og det hele blir ganske idyllisk og ufarlig.

Kjærlighetsfilmer av denne type har ofte en katarsis der ting enten går til helvete eller fisler ut i intet. Hva som egentlig skjer her, er ikke så helt enkelt å si. Men jeg sitter igjen med en følelse av at det er noe uforløst ved filmen her, noe den ikke helt får til.

Det filmen imidlertid får til er å gi et vakkert og poetisk bilde av denne øya som altså var en så sær fyr som Ingmar Bergmans paradis på jord. Det dansk-svenske landskapet er vakkert filmet, og det bør definitivt oppleves på bredt lerret – altså på kino.