JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Trodde du det var ostehøvelen som var den viktigste oppfinnelsen fra forrige århundre? Da må du tro om igjen – ifølge debutantforfatter Marte Stubberød Eielsen var det p-pillen. Og jeg må nok gi henne rett i at p-pillen er det vanskelig å utkonkurrere som en skjellsettende oppdagelse med samfunnsmessige virkninger som er nesten ufattelige 60 år etter at den kom på markedet. Noe forfatteren i boka dessuten argumenterer godt for. P-pillen, som er en amerikansk oppfinnelse, kom altså på markedet i USA i 1960. Og ble en umiddelbar suksess hos den hvite amerikanske middelklassen. Ideen bak pillen er morsom – det gjaldt å finne et stoff, eller et hormon, som lurer kroppen til å tro at den er gravid. For om kroppen er «gravid», kan den ikke bli gravid en gang til – altså en glimrende strategi for et prevensjonsmiddel. Og når stoffet var funnet, pillen skapt i ulike varianter og doser, var det bare å gønne på i sengehalmen. Og p-pillen tok av nesten umiddelbart over there. I Europa gikk det litt tregere. Først i 1967 ble den tillatt i Norge. For det skal ikke stikkes under stol – den hadde (og har) noen bivirkninger. Alle piller som virker har visst det. Og disse bivirkningene ble grundig debattert. Ikke minst her til lands, og ikke minst av helsedirektør Karl Evang – den radikale doktoren. Han var ingen puritaner på det seksuelle området, men det var det nok av andre som var. Skjønt, det radikale 70-tallet var like rundt hjørnet, kvinnefrigjøringens tiår – p-pillen presset seg heldigvis fram. Og ga ikke bare kvinner et langt bedre seksualliv, men rett og slett et tryggere liv. Kanskje drypper det litt på mannen også – skjønt, det er en skam at en lignende oppfinnelse for menn fortsatt glimrer ved sitt fravær. Også denne problemstillingen behandler forfatteren i boka.

Boka er litt teknisk-biologisk i starten, men når den etter hvert kommer inn på p-pillens samfunnsmessige betydning for kvinners liv i senga, i familien og i samfunnet – ja, da svinger det. Og gir til og med en mann som naturlig nok aldri har vært i nærheten av et p-pillebrett en mengde nye tanker å reflektere over.

Sånn midtveis i boka finner vi et intervju med skuespiller Anne Marie Ottersen som ble gjort for NRK for snart tre år siden. Ottersen mener at med p-pillen har de lykkes med noe helt vesentlig. «Sikker prevensjon var begynnelsen på et helt nytt kapittel i kvinners liv», sier hun.

Og det er som nevnt ingen tvil om at p-pillen kom til akkurat rett tid. Stubberød Eielsen skriver blant annet dette: «Uten de sosiale endringene som skjedde på 1960- og 1970-tallet, ville p-pillen kanskje bare gått inn i historien som en ny teknologisk oppfinnelse. Det var timingen som sørget for at pillen ble en kraftmedisin, fordi den kom til verden idet kvinnebevegelsen fikk vind i seilene. P-pillen trengte utvilsomt feminismen, men feminismen trengte sannelig også p-pillen. Ideologi alene hindrer ikke barnefødsler. Slik ble p-pillen et viktig verktøy i kvinnekampen. Sammen ble de den mirakelkuren Margaret Sanger i sin tid søkte, som ga kvinner mulighet til å ta kontroll over eget liv.»

Som nevnt har det på disse 60 årene vært en del kontroverser omkring bivirkninger. I boka kan vi lese at p-pillen i dag har langt lavere hormondose enn på 1960-tallet, men at den fortsatt har bivirkninger – ja, at den rett og slett ikke er prefekt. Likevel er den det mest brukte prevensjonsmiddelet i Norge. 316.000 kvinner tar en p-pille hver dag – den er elsket og hatet.

Og hvis vi hever oss over det individuelle nivået, er det vel også riktig å si at p-pillen har ført til at det er langt færre mennesker på jorda enn det kunne ha vært. Kanskje ikke så dumt det heller.