JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jeg innrømmer det uten skam – det var tittelen på denne boka som trigget meg. For jeg har helt siden jeg var guttunge, og det er en god stund siden, alltid lurt på hvorfor for eksempel kvinner blir værende i et parhold som består av mye fysisk og psykisk vold fra den mannlige part. At forfatteren av boka «Hvorfor gikk jeg ikke», Sanna Sarromaa, mener dette spørsmålet innebærer en idé om at kvinner sjøl har ansvar for situasjonen, er jeg ikke ubetinget enig i. Det kan tenkes at noen tenker sånn, men et premiss om at det gjelder alle, går jeg rett og slett ikke med på. Personlig syns jeg spørsmålet er interessant, og jeg er enda mer interessert i svaret. Spørsmålet, og ikke minst svaret, er heldigvis svært så mangetydig, noe denne boka også bekrefter. For det er nettopp hvorfor forfatteren sjøl ikke gikk når hun ble utsatt for den sterkeste og mest nedrige vold, særlig av psykisk art, hun forsøker å svare på.

Sarramaa skriver ut denne erfaringen: «Jeg klarte aldri å motstå ham når han kom tilbake og slo på varmen igjen. Da kunne han være selvoppofrende, trygg, snill og kjærlig og vise glimt av den vidunderlige begynnelsen der jeg ble satt på en pidestall, elsket og beundret. Og jeg var som en gullfisk – jeg ville bare glemme det som hadde skjedd, og starte på nytt.»

Og det som hadde skjedd var at denne mannen, denne kjæresten, hadde drevet en psykisk terror med klare sexistiske og nedverdigende anklager, helt til han bare forsvant – for så å komme tilbake som om ingenting var hendt. Og fortsette denne uverdige praksisen. Og hun klarte ikke å motstå dette. Det er ikke veldig uvanlig dette, i hvert fall har jeg hørt om det før – men det blir ikke noe vakrere av den grunn. Narsissistiske menn, ikke helt uvanlig også kalt psykopater, ekstremt manipulative og blottet for empati, fins det mange av. Dessverre. Mannen som Sarromaa kler av i denne sakprosaboka, og anonymiser på en forbilledlig måte, virker å være av verste skuffe. Han kommer riktig nok ikke sjøl til orde i denne fortellingen, det skal sies, men framstillingen av ham framstår som troverdig. Og skremmende. Fysisk vold er ikke hovedsaken, men som forfatteren helt korrekt skriver: Vold er ikke bare fysisk, den kan også være psykisk. Og psykisk vold setter mindre synlig spor, psykisk vold er lettere å argumentere seg bort fra. Og svært vanskelig å gardere seg mot.

Boka er logisk bygd opp. Den veksler mellom beskrivelser av faktiske hendelser fra forfatterens egen virkelighet, refleksjoner rundt hendelsene og en mengde referanser til fagpersoner på feltet. En god del amerikanske forfattere med kunnskaper både i psykologi og sosiologi, blir trukket inn i både forfatterens etiske refleksjoner og som dokumentasjon på alvorlighetsgraden av manipuleringen. At forfatteren ble sjuk av kjærestens voldsutøvelse, hersker det liten tvil om.

Boka starter med et forsøk på å definere hva psykisk vold er. Så gir den oss et innblikk i det landskapet som altså er så vanskelig – hvorfor den manipulerte ikke bare avbryter hele forholdet og kaster mannen på dør. Sterkest er det å lese om at forfatteren i dette skakkjørte forholdet gradvis internaliserer hans syn på henne, hun ikke bare skammer seg, men ser seg sjøl med hans blikk. Hun blir på en måte fanget. Sarromaa bruker ikke klisjeen, men vi har vel alle hørt utsagnet «kjærlighet gjør blind». Denne blindheten er det som regel vi som står utenfor som langt bedre ser, og nettopp kommer med sånne – kanskje naive spørsmål som – hvorfor går man ikke? Svaret er ikke at kvinnen er dum og puslete, det får forfatteren fint fram. Det er mange kryssende årsaker her, i et kjærlighetsforhold er de aller færreste 100 prosent rasjonelle. Heldigvis! Men at følelseslivet er sterkt involvert, at det sjelden lar seg styre etter rette linjer, det jo noe av kjærlighetens vesen. Og kjærlighetens veier er som kjent også uransakelige. Skjønt, her er det vel ikke snakk om kjærlighet i det hele tatt, men mer et vrengebilde av den.

Sarromaa forsøker i boka også å finne ut hvem mishandleren er, hva slags mann han er. Her støtter hun seg tungt på fagkunnskapen. Konsekvensene av psykisk vold har hun imidlertid opplevd sjøl, så om den saken har hun god bakgrunn for egne meninger. Dessuten tar boka også opp hvordan det er å være venn med en som mishandles i et forhold.

Sanna Sarromaa har et feministisk perspektiv på dette problemkomplekset. I all sin nyanserikdom slipper hun aldri av syne at det er den voldsutøvende mannen som er ondet her. Sjøl om det noen ytterst få ganger hender at det er kvinnen som er overgriperen, så er det mannen som må bære ansvaret for at dette kanskje ikke er et marginalt problem i vårt samfunn, men større enn vi liker å tro. Derfor må det også løses av mannen. Men det er også et samfunnsansvar. Vi kan rett og slett ikke ha det sånn at menn tyranniserer kvinner, fysisk, psykisk eller seksuelt (ikke sjelden alt på en gang) – verken i såkalte kjærlighetsforhold eller i samfunnet for øvrig. Sanna Sarromaas bok legger inn mange viktige argumenter for at dette raskest mulig må opphøre. At boka også slippes bare noen får dager før den internasjonale kvinnedagen 8. mars, er vel det som kalles god timing.