JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den svenske akademikeren Ann Heberlein med doktorgrad i teologi har i lang tid vært opptatt av den tysk-jødiske filosofen Hannah Arendt (1906-1975). For tre år siden skrev hun en biografi om henne. Ingen tjukk og akademisk bok teppelagt av fotnoter, men likevel en etterrettelig og relativt lettlest bok på litt over 200 sider. Og det er ingen mangel på litteraturhenvisninger.

Boka skisserer opp filosofens liv fra intense studier og refleksjoner i mellomkrigstidas Tyskland (Arendt er født i Kõnigsberg, filosofen Immanuel Kants hjemby) til hennes død i New York på midten av 1970-tallet.

De fleste med en minimal innsikt i hva Arendt gjennomlevde har fått med seg hennes sterke faglige og personlige forhold til den beryktede filosofen Martin Heidegger og hennes kontroversielle bok om Adolf Eichmanns rettssak i Jerusalem. Dette behandles sjølsagt over ganske stor plass også i denne boka. Vår norske filosof Einar Øverenget ga for øvrig ut en biografi om Arendt allerede i 2001, så det er i hvert fall forsøkt å gjøre denne respekterte tenkeren kjent også utenfor Blindern.

Heberlein bruker mye plass på Arendts forhold til Heidegger. Mest på det personlige forholdet uten at det er noe dyneløfting her. Jeg skulle nok ønsket meg at hun gikk litt tettere på det faglige slektskapet. Hva fra Martin Heidegger, og kanskje særlig hans hovedverk Sein und Zeit, tok Arendt med seg i sin egen tenkning? Det sier dessverre ikke denne boka noe særlig om. Som kjent ble Heidegger mer og mer ytterliggående politisk, akkurat som sin kone. Dette får Heberlein tydelig fram. Samtidig poengterer hun at det var den vanskeligste biten for Arendt å svelge. Naturlig nok, jødiske Arendt sto så langt unna nazismen som overhodet mulig. Skjønt, hun gjorde et ærlig forsøk på å forstå hva denne tenkningen bunnet i. Dessuten var hun som de fleste andre opptatt av dens grusomme konsekvenser under andre verdenskrig, konsekvenser som Heidegger glatt hoppet bukk over. Arendt var da også en hårsbredd unna å bli reddet unna de tyske konsentrasjonsleirene da hun i 1939 befant seg i en interneringsleir i Frankrike.

Arendt kom seg til slutt over til USA, bosatte seg på Manhattan i New York, mistrivdes den første tida – men fant etter hvert ut av det, ble en kjent intellektuell i det amerikanske universitetsmiljøet og var ikke lett å skubbe seg på intellektuelt. Det er særlig ondskapens problem som opptar henne. Og kjærligheten – ikke minst i det private.

Heberlein har med denne boka skrevet en helt ok innføring i Hannah Arendts liv og tenkning. Arendt var ei modig dame som vi skulle hatt langt flere av i våre dager, ei dame som var i stand til å tenke sjøl – som var i stand til å gå bak sjølsagtheter, politiske og akademiske klisjeer. Hun ble etter hvert en ekstremt spennende tenker innen politisk filosofi. Så hvorfor ble hun ikke politiker i ei tid som skrek etter politikere med innsikt og forstand? Det enkle svaret er kanskje at sånne skarpsynte politiske tenkere som Hannah Arendt neppe har noe på den politiske banen å gjøre. Historien viser vel at de som har prøvd, har falt sørgelig raskt gjennom. Sånne refleksjoner finner du ikke i boka, men den bidro til at jeg fikk det. Ei sakprosabok skal ikke bare opplyse, den skal også inspirere til videre tenkning hos leseren. Ann Heberleins Arendt-biografi fungerte etter disse forutsetningene.