JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det nærmer seg lønnsoppgjør i kongeriket. Da kan det være greit å finne ut litt mer om hva riksmekleren foretar seg siden svært mange av disse oppgjørene havner der: hos riksmekleren. For litt over 106 år siden ble denne institusjonen etablert i Norge, nemlig 1. januar 1916. Hundre år seinere, altså i 2016, kom det ut ei jubileumsbok som forsøker å belyse ulike sider av hva riksmekleren skal gjøre, gjør og har gjort gjennom alle disse årene. Ådne Cappelen, Nils Dalseide (også bokas redaktør og riksmekler i 2016), Stein Holden, Kalle Moene, Rolf Negård, Kristine Nergaard, Tor-Arne Solbakken og Stein Aabø leverer bidragene.

Lønnsoppgjøret, eller tariffoppgjøret, beskrives av enkelte – kanskje særlig de som deltar mest aktivt – som vårens vakreste eventyr. Jeg tillater meg likevel å nevne at det fins journalister, også i fagbevegelsen, som syns dette er noe av det kjedeligste som fins – at det neppe er mulig å stampe opp mer nerdestoff enn akkurat dette. Dessuten er det ofte tall, tall og atter tall. Prosenter, stiger, overheng og det som verre er. Ja, det som regnes som et felt for spesielt interesserte. Så kan det – og må det – sies at for tillitsvalgte blant arbeidstakerne er lønnsoppgjøret med alle dets regler og kutymer en begivenhet de ikke kan stille seg likegyldig til. Lønns- og arbeidsforhold er noe av det viktigste et fagforbund og en fagforening jobber med – ja, antagelig det aller viktigste. Det var liksom her den faglige delen av arbeiderbevegelsen startet. Dette er årsaken til at de er til.

Med dette som bakgrunn bør jeg skynde meg å si at boka «Fred er dog det beste» er en gledelig overraskelse. Kanskje er den også for tariffnerder, men den er i hvert fall skrevet på en sånn måte, i en sånn stil og et sånt toneleie at det aller meste er til å begripe. En fagterm eller tre er sjølsagt ikke til å unngå i denne sammenhengen, men ingen av de åtte artikkelforfatterne fortaper seg i altfor mange detaljer og spissfindigheter. De skal alle sammen ha kred for at riksmeklerinstituttet blir langt mer forståelig etter endt lesning, og på langt nær så skremmende og fjernt som det av og til kan virke som når fagterminologien tar helt overhånd.

Personlig er jeg nok svakest for den historiske biten av dette – ja, kanskje til og med selve tilblivelsen av riksmekleren, og særlig tariffmeklingen. For før 1916 var arbeidslivet nærmest et lovløst felt, der streiker og lockouter dukket opp bak hver en sving. Arbeidsgiver og arbeidstaker sto mot hverandre omtrent som på en krigsarena, her var det behov for en tredjepart som kunne gå imellom, bidra til fred og fordragelighet om dette var mulig. Fred og fordragelighet var mulig, men det kom slett ikke med en gang. 1920-tallet og 1930-tallet fram til Hovedavtalen i 1935 var ei turbulent tid i arbeidslivet. De fleste over 40 år har vel hørt om Menstadslaget i 1931, for bare å velge det mest hatske.

Det var myndighetene som fikk etablert riksmekleren, men partene var ikke uenige – de så at denne institusjonen som skulle forsøke å bidra til mindre konflikt i arbeidslivet, absolutt var nødvendig og hadde noe for seg. Men sjølsagt på helt bestemte vilkår. Riksmekleren var for eksempel helt avhengig av partenes tillit, noe instituttet raskt fikk. Streik var sjølsagt da som nå ressurskrevende, både for partene – og ikke minst for samfunnet som helhet.

Så fins det sjølsagt de som mener at det godt kunne vært flere konflikter i arbeidslivet enn det Riksmekleren i sin historiske rolle kanskje har forhindret. Og det er det lov å mene. Akkurat disse stemmene mangler i boka, skjønt Kalle Moene i hvert fall drøfter hva konflikt betyr og kan bety for lønnsdannelsen i et samfunn. Men skulle dette blitt tatt opp i all sin bredde og kompleksitet, ville det totalt ha sprengt rammene for dette bokprosjektet.

Så alt i alt har det blitt ei nyttig, velskrevet og informativ bok om en institusjon som ikke får de aller største overskriftene i avisene – og heller ikke skal ha dem – men er en av bakspillerne for at prosessene rundt lønnsdannelsen i samfunnet vårt foregår på en mest mulig demokratisk og ryddig måte.