Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Det fins et ordtak som sier at arbeidsledighet er roten til alt ondt. Ikke alle er enige i sannhetsinnholdet i ordtaket, men de fleste kan vel være enige om at i et kapitalistisk samfunnssystem, som også de nordiske velferdssamfunnene er en del av mye – om enn kanskje en noe mildere del – der er det en klar fordel å ha et arbeid å gå til. I hvert fall et lønnsarbeid. For også dette koker som regel ned til økonomi og penger.

Rune Engelbreth Larsen, den danske idéhistoriker og kommentator i avisa Politiken har nylig utgitt boka «Ledighed og ledighad. Kritisk analyse af et politisk normskred». Her går han sterkt til angrep på politikere og andre som beskylder arbeidsledige og ulike trygdemottakere for å være late og bare skal ha, skal ha, skal ha. Mennesker som beskyldes for å ha en kravmentalitet som samfunnet ikke kan akseptere.

Forfatteren forteller oss at gjennom store deler av vår sivilisasjons historie har arbeidsledige blitt offer for hån og moralske ydmykelser. Ja, sågar fengselsstraffer i tvangsarbeidsanstalter var en relativt vanlig praksis ikke lenger tilbake enn på 1900-tallet. Vi hadde også i Norge egne anstalter for tiggere, løsgjengere og såkalt arbeidsskye mennesker. Dagens Åna fengsel er et eksempel på dette.

Larsen beskriver en utvikling i Danmark som er skremmende. Ikke bare dyrkes arbeidslinja, men det er i de seineste årene, også med sosialdemokratisk styre, skjedd en dramatisk reformpolitikk på dette området. Arbeidsledighetstrygden kuttes, tiden utbetalingene varer før den arbeidsledige må skaffe seg ny jobb blir kortere og kortere. Alt fordi denne skremselspropagandaen skal være det beste middel mot arbeidsskye mennesker. Forfatteren påpeker at dette får konsekvenser for de som har arbeid også. Konkurransen mellom de som har jobb og de som ikke har jobb blir skjerpet, det blir viktigere enn noen gang å skaffe seg arbeid og lønningene blir deretter. Larsen skriver: «Når de lediges vilkår generelt er blevet forringet de senere år, hænger det ikke mindst sammen med økonomers langsigtede forudsigelser af mangelen på arbejdskraft, som man ønsker at løse ved at då flere i arbejdsstyrken. Nogle av de seneste instrumenter hertil er afviklingen af efterlønnen, halveringen af dagpengeperioden og forringelserne af kontanthjælpen.»

Samtidig med at forfatteren tar sterk avstand fra denne inhumane og profittorienterte ideologiske tenkningen, er han nøye med å understreke at politikken knapt har noen effekt på noe som helst – unntatt å skape større økonomisk ulikhet mellom mennesker og til å demontere den velferdsstaten som Danmark og resten av de nordiske land er så kjente for. Forfatteren konstaterer følgende om utviklingen i Danmark: «Kort og forenklet handlede 70’ernes og 80’ernes ledighedsstrategi primært om at gardere seg mod løntab, 90’ernes ledighedsstrategi primært om at gardere ledige og erhvervsliv mod kvalifikationstab, og 00’ernes ledighedsstrategi primært om at gardere erhvervslivet mod lønstigninger. Ingen av delene har forandret andelen af befolkningen i beskæftigelse nævneværdigt fra årti til årti.»

Rune Engelbreth Larsen har skrevet en tankevekkende og interessant bok. Den henter sine eksemplar fra Danmark, og argumenterer i all hovedsak mot danske politikere – men bør absolutt ha noe å fortelle norske lesere og politikere også. Så stor er forskjellene mellom de to landene nemlig ikke. For som Cornelius Vreeswijk synger: det er samme kapitalisme her som der!