JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

For femten år siden fullførte Benedicte Ingstad sin biografi om sine berømte foreldre. Da kom bok to ut. Bind en handlet utelukkende om faren Helge, nå kom også moren Anne Stines liv inn i teksten for fullt. De to giftet seg i 1941. Anne Stine var over 18 år yngre enn Helge (hun født i 1918, han født i 1899). Så få hadde vel sett for seg at Anne Stine skulle gå bort først, men sånn ble det altså. Helge ble 101 år gammel.

Denne boka er en biografi og holder seg så vidt innenfor denne sjangeren. For den er også et sterkt subjektivt innlegg i denne store debatten om Leiv Ericssons oppdagelse av Vinland, altså det som vi seinere regner som Amerika. For med belegg i islandske sagaer ble det etter hvert en besettelse for ekteparet å bevise at Leiv Ericsson, islending eller grønlending, var langt forut for Columbus, ja, nesten 500 år. Utfordringen var å finne ut hvor Leiv Ericsson hadde strandet. Og da de fant stedet, på Newfoundland, tok det ikke lang tid før debattene startet. Veldig mye av denne boka handler om denne debatten. Og noe nøytral tilskuer er Benedicte, ekteparets eneste barn, slett ikke. Men så var hun da også delvis med i 1960 da den tusen år gamle norrøne boplassen på Newfoundland først ble funnet. Men siden det var sterke økonomiske interesser, og ikke minst vitenskapelig prestisje inne i bildet – noe det nesten alltid er når ny kunnskap ser dagslyset – gikk diskusjonene heftig om Ingstads funn var til å stole på. Anne Stine, som på daværende tidspunkt var langt mindre kjent enn sin ektemann, var en relativt nylig utdannet arkeolog, og her ville langt flere forskere også ha et ord med i laget. Ortodokse menn i akademia er ingen spøk å bryne seg mot.

Hele den konflikten rundt dette spørsmålet som biografen her ruller ut i all sin bredde, virker ganske typisk for det akademiske miljøet. Takhøyden er som regel ikke spesielt stor, viljen til å kreditere hverandre er ofte nærmest helt fraværende. Og det må i all anstendighetens navn sies at Benedicte Ingstads bidrag her sjølsagt også er et partsinnlegg. Skjønt, hun argumenterer godt, kildegrunnlaget er omfangsrikt og å tilbakevise hennes påstander er ikke for amatører. Thor Heyerdahl, som i deler av sitt liv var en god venn av ekteparet Ingstad, ble også trukket inn i diskusjonen. Heller ikke han kommer så godt ut av det i lys av Benedictes penn.

Anne Stine Moe, seinere altså Ingstad, kom opprinnelig fra Lillehammer. Familien bodde i gåavstand til Bjerkebekk, Sigrid Undsets berømte hjem, og familiene ble godt kjente. I denne biografien får vi også et lite miniportrett av nobelprisvinneren i litteratur fra 1928, et portrett Undset ikke kommer så veldig godt ut av. Undset var også stri å ha med å gjøre når verden gikk henne imot. Og det gjorde den rett som det var.

Benedicte Ingstad er en ganske kritisk forfatter. Også foreldrene får ved enkelte anledninger passene sine påskrevet. Verken forholdene dem imellom eller deres roller som foreldre, får beste karakter av datteren. Både Helge og Anne Stine hadde i perioder mer enn nok med sine egne jobber og karrierer. Da kom enebarnet Benedicte i annen rekke. Skjønt, det virker i aller høyeste grad som hun taklet det også.

Alt i alt er det en interessant biografi datteren har skrevet. Men så har hun hatt førstehånds tilgang til kilder. Hennes største utfordring må nødvendigvis ha vært at det alltid er vanskelig å skildre sine foreldre nøytralt og med stor nok distanse. Her snakker vi dessuten om et foreldrepar som hadde sine egne sterke meninger om hvordan verden var skrudd sammen. Følte de seg urettferdig behandlet, og det gjorde de ganske ofte, så sa de uten å nøle fra om det. Helge Ingstad skrev jo som kjent også en mengde bøker basert på sine ekspedisjoner, enten det var blant indianere, eskimoer eller på jakt etter spor fra de gamle vikingene. Det blir ofte spennende litteratur av sånt. Datteren nevner flere av bøkene hans, men kunne kanskje gått enda mer inn i noen av dem. Men sånt er kanskje bagateller i ei bok som allerede er tettskreven nok som den er.