JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Sameparodi

Magne Hovden:
Sameland
Aschehoug 2010

Aschehoug

jan.erik@lomedia.no

I Magne Hovdens romandebut «Sameland», som strekker seg så langt tilbake som for ni år siden, møter vi Roy og Leif – to gode kompiser av det litt mer enkle slaget. I den grad mennesker er enkle. De jobber begge på Posten i Kirkenes, denne fordums gruvebyen langt øst i Finnmark som bare ligger et steinkast fra den russiske grensa. Gutta kjeder seg, de har ikke nok utfordringer til å fylle hele dagen. Og de har i hvert fall ikke så mange penger de gjerne skulle ønsket seg. Så hva gjør de i en sånn situasjon? Jo, de får en kjempeide – syns de sjøl, de bestemmer seg for å åpne en fornøyelsespark de skal kalle Sameland og som skal være designet for spesielt japanske turister. Passe klisjeaktig, men trolig veldig eksotisk. Her skal alt samisk vises fram. Og turistene skal sjøl få delta.

Veien fram for å realisere ideen skal imidlertid vise seg å være belagt med en del hindre, i Øst-Finnmark fins så mange underlige mennesker – langt flere enn Roy og Leif. Gutta er ingen kløppere i forretningsdrift heller. Og den samiske kulturen er ikke deres spisskompetanse.

Men de får det på sett og vis til, japanerne kommer. Ikke i horder, men litt stykkevis og delt. Hvordan det ender til slutt skal jeg la ligge her – det skal tross alt være et poeng å lese boka.

Hele dette romanprosjektet er nok et forsøk på satire og harselas over likt og ulikt rundt samekulturen i Finnmark. Jeg syns ikke forfatteren treffer helt. Og skulle du som leser være av det mer sjølhøytidelige slaget, er nok denne romanen en skikkelig skivebom.

Personlig ble jeg nok mest forstyrret av den litt plumpe gutteholdningen til de to hovedpersonene i romanen. Jeg ser ikke helt bort i fra at det kvinnesynet de begge er utrustet med, kan ha et snev av realisme i seg, men jeg skjønner likevel ikke hvorfor vi som lesere skal bli overforet med det i tide – og altfor ofte i utide.

Nå skal det sjølsagt sies at denne romanen neppe er skrevet for en samisk lesekrets. Sjøl om tittelen kan være et frieri til det samiske folket, er neppe temaet det.

Summa summarum er dette en røverroman som er relativt raskt lest, og neste enda raskere glemt. Dessverre.

Annonse
Annonse