JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det er skrevet en rekke bøker om 22. juli 2011-hendelsen. Jeg har lest en del av dem. Det har vært sterk lesning. En av bøkene har jeg gjemt helt til nå, en litt annerledes bok om tragedien i Regjeringskvartalet og på Utøya, nemlig Geir Lippestads «Det kan vi stå for».

Annerledesheten ved denne boka består i at den i all hovedsak handler om Lippestads rolle som forsvarer for Anders Behring Breivik, den er Lippestads versjon av saken sett fra hans noe spesielle synspunkt. 23. juli, dagen etter tragedien, fikk han spørsmål om han ville påta seg oppdraget om å være forsvarer for norgeshistoriens verste massemorder. At Lippestad skulle si ja, var slett ikke opplagt. Kona var sterkt med i den avgjørelsen. At det ble en ganske sterk belastning for familien, visste ingen akkurat da.

Advokat Lippestad er en reflektert mann, det lærte vi den gangen saken pågikk. Boka hans vitner om det samme. Ikke bare måten han taklet denne saken på, i møte med så vel medier som ikke alltid like imøtekommende kolleger, men også hans kloke tanker rundt det hele, er imponerende. Han får dessuten tydelig fram – om noen skulle være i tvil – at Behring Breiviks tanker er han så fjerne som overhode mulig. Men også en massemorder har krav på en forsvarer, sånn fungerer en rettsstat i et demokrati, mener Lippestad. Heldigvis.

I Åsne Seierstads flotte bok «En av oss» blir vi ganske godt kjent med Behring Breivik. Lippestads bok fyller ut mye av det Seierstad ikke skrev. Advokaten gjorde jo noe Seierstad ikke gjorde – han snakket med Behring Breivik.

Men Lippestads bok er også et lite miniportrett av ham sjøl. Han forteller ærlig om oppvekst, foreldre og nåværende familie, en familie som absolutt har sine utfordringer.

Lippestad sto virkelig i medienes søkelys så lenge saken mot Behring Breivik varte. Det framgår av boka at dette ikke var den rollen Lippestad trivdes best i. Skjønt, han valgte å klare seg uten profesjonelle kommunikasjonsrådgivere. Han bygde heller opp et solid juridisk team. I bokas avsluttende kapittel skriver han følgende om oppmerksomhetssøkingen: «Mange i min generasjon, og kanskje spesielt den generasjonen som kommer etterpå, søker lykken gjennom å bli sett. Ikke det å bli sett av sine nærmeste, men å bli sett av flest mulig. Jeg tror at jo flere som ser deg, desto mindre blir du sett, og desto mindre blir du. Det å bli sett handler om å få respons, og det handler om å kunne speile seg selv i andre mennesker. Og hvis du skal speile deg selv i uendelig mange fremmede mennesker som ser deg gjennom et TV-kamera eller et glossy ukeblad, så blir du veldig utydelig, ikke bare for omverdenen, men også for deg selv. Det er ved å speile deg selv i nære venner og de som kjenner deg og de som elsker deg, at du former en tydelig personlighet. Det gir deg styrke og trygghet og gjør deg kjent med den som det er aller viktigst å bli kjent med, nemlig deg selv.»

Kloke ord.