JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Andrev Walden er som så mange forfattere, både i sakprosaen og skjønnlitteraturen, i bunnen journalist. Svensk sådan og ansatt i Dagens Nyheter. «Jævla menn» er uomtvistelig en roman, det er virkelighetslitteratur på sitt mest typiske. Jeg-fortelleren heter dermed det samme som forfatteren, handlingen her utspiller seg over sju år – fra 1983 til 1990. Og som det heter i bokas første to setninger: «En gang hadde jeg sju pappaer på sju år. Dette er fortellingen om de årene.»

De sju pappaene, eller sju årene om du vil, har fått hvert sitt kapittel i romanen. Plantemagikeren, kunstneren, tyven, presten, morderen, kajakkpadleren og indianeren – der har vi hele mannsgalleriet. Sistnevnte er hans biologiske far og har nærmest fått det navnet fordi han er amerikansk, har hår ned på skuldrene og ikke er spesielt nærværende for å si det mildt. De andre seks er tilstedeværende i litt ulik grad, og ingen av dem blir omfavnet spesielt kjærlig av Andrev. Litt vold er med i bildet her også. Og bitte litt sex.

I en viss forstand kan denne teksten også leses som en oppvekstroman. Alt er sett fra barnets perspektiv, nedenfra og opp. Litt naivt i starten sjølsagt av sjuåringen. Etter hvert noe mer veslevoksent og perspektivrikt.

På grunn av at moren skifter menn og kjærester hyppigere enn de fleste, flytter den lille familien på seg like ofte. Økonomien er anstrengt, boligene er små og trange. Andrevs mor tiltrekker seg menn som insekter til et fluepapir. Naturlig nok er disse mennene, blant morens venninner gjerne betegnet som «jævla menn», ganske troløse og med relativt tydelige mangler. De vil mye, men får det ikke helt til. Andrev ser dette, ironiserer litt over det, og fortsetter å savne og forgude indianeren som sender noen pakker ved fødselsdager i ny og ne, men som aldri dukker opp.

Kapitlene er egentlige litt for korte til at vi kommer så veldig nærme inn på noen av disse sju mennene og pappaene til Andrev. Vi blir egentlig mye mer kjent med fortelleren sjøl, og boka er minst like mye en fortelling om Andrevs mor. Hvorfor hun faller for alle disse ganske håpløse typene, kunne kanskje vært tematisert noe mer. Det er neppe bare et spørsmål om ren og vakker kjærlighet. Hvem er hun egentlig? Også hun lar Andrev stort sett få leve sitt eget liv, kanskje aller mest fordi hun har mer enn nok med å takle sitt eget. Ingen ukjent problemstilling det heller i virkelighetens verden.

Språklig er denne romanen veldig spenstig. Det kryr av overraskende formuleringer og presise betraktninger og iakttagelser. Forfatteren er aldri i nærheten av å moralisere, heller ikke der det etter manges mening kanskje kunne vært på sin plass. For det er jo ingen ideell barneoppdragelse vi her blir vitne til, men Andrev gjør det beste ut av det han får uten å syte eller rakke ned på noen av «fedrene» eller den mannfolksjuke mora.

Andrev Walden debuterer som forfatter med denne utgivelsen. Og da er det absolutt verdt å ta med at han fikk den svenske Augustprisen i 2023 for romanen. Sånt skjer ikke med alle debutanter.