Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Forfatter og sjakkentusiast Arne Danielsen skrev for snart fire år siden boka «Mesteren», om sjakkfenomenet Magnus Carlsen. Det er en slags biografi over unggutten, men enda mer ei bok om sjakk og flere av spillets finesser. Da boka slutter er Magnus Carlsen ranket som nummer en i verden. Siden har han som kjent også blitt verdensmester. På flere måter er denne boka fortellingen om hvorfor han ble det – i den grad det er mulig å forklare det.

Danielsen gjør noen forsøk på forklaringsmodeller, men blir egentlig det endelige svaret skyldig. Heller ikke Carlsen sjøl, som ikke bare er hovedpersonen, men også en viktig kilde her, klarer å besvare spørsmålet om hvorfor han er blitt så fantastisk god til å spille sjakk. Det nærmeste vi kommer en teori er at mens Carlsen ser ut til utelukkende å ha det gøy med sjakk, er de aller fleste av hans motstandere noen ekstremt disiplinerte nerder med ambisjonsnivå høye som fjell og med skuldrene limt fast under øra. Det mangler for øvrig ikke på ambisjoner hos Carlsen heller, men han synes å ha en noe annen inngang til spillet enn flere av sine argeste motstandere. I hvert fall er det en av Danielsens påstander.

Primært er dette ei bok om Magnus Carlsen, men den forteller også historien om familien Carlsen – hvordan både far, mor og søsknene ofrer mye for at Magnus skal bli best mulig. Blant annet reiser de rundt i verden et helt år på stadig jakt etter nye turneringer som skal føre Magnus fram til høyere rating og til VM-kamp. At faren Henrik Carlsen har en særstilling i dette teamet, får Danielsen godt fram – men også Simen Agdestein, en gang sjakklæreren til Magnus, har en sentral plass i dette eventyret. Og til slutt dukker også Garry Kasparov opp, den russiske sjakk-legende og mangeårige verdensener. I en kort periode er russeren både trener, mentor og sparringspartner. På et sted skjærer det seg mellom dem, og kontakten avtar. Heller ikke her har Danielsen noen fullgod forklaring på hvorfor det ble sånn, men det er nærliggende å tro det er to for sterke personligheter som må ha litt avstand til hverandre. Det er nok ett og annet ved inngangen til sjakkspillet de heller ikke deler synet på, men verken Danielsen eller Magnus Carlsen forteller hva det er.

Du skal nok være litt mer enn gjennomsnittet interessert i sjakk for å få fullt utbytte av denne boka. Forfatteren har sjøl dyrket spillet siden han var fem år gammel, er norsk mesterspiller og veit åpenbart hva han snakker om. Til tider kan det bli litt vel mye innforstått terminologi – kanskje særlig da forfatteren skal forklare skjønnheten og kunsten i de ulike sjakk-åpninger. For de av oss som ikke kan avfotografere sjakkbrettet i vårt mentale indre, kan det bli i overkant vanskelig å følge med.

Men en ting skjønner vi ganske fort: Magnus Carlsen er en usedvanlig spiller som verden antagelig aldri før har sett maken til. Danielsen gir oss helt mot slutten av boka et miniportrett av noen få andre sjakk-ikoner, spesielle og eksentriske som mange av dem også er. For eksempel amerikaneren Bobby Fischer.

Skulle jeg sette fingeren på noe her måtte det være at det kritiske blikket, perspektivet utenfor sjakkens inderlige verden, er helt fraværende. Riktig nok er ikke den organiserte sjakkbevegelsen så veldig stor i Norge, men er desto større internasjonalt. Noe mer distanse kunne forfatteren ha kostet på seg – om han hadde klart. Denne boka har blitt en ganske ukritisk hyllest til sjakken og Magnus Carlsen. Carlsen hadde fortjent litt mer motstand enn dette – ja, sjakkspillere elsker jo motstand og harde fighter. De færreste går for remis – unntatt i nødstilfelle.