JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jo, da – filmen «Norwegian Dream», som går på norske kinoer i disse dager, handler om lakseoppdrett og fiskeindustri, om arbeidsinnvandring, sosial dumping, hardt arbeidstempo, fagorganisering, streik og skeiv kjærlighet – ja, den handler definitivt mest om sistnevnte. Filmen er absolutt verdt å se, men har som kunstverk noen svakheter. Aller dårligst likte jeg at den munner ut i en avslutning der alt fortellingen har bygd opp til fisler ut i et stort spørsmålstegn. Jeg har ingenting imot åpne avslutninger stikk i strid med Hollywood-idealet, snarere tvert imot, men her fungerte det ikke så veldig godt. Jeg vil rett og slett vite hvordan dette går, ikke bare hvordan det foregår.

Vi møter den nitten år gamle Robert som er polsk og kommer til ei øy i Norge for å jobbe på en fiskeindustrifabrikk. Helt blank får han en rask og effektiv opplæring om filetering av laks av Ivar, en kollega han etter hvert får et mer enn kollegialt forhold til. Robert er homofil, han forelsker seg. Det er gjensidig, og mesteparten av denne filmen, det den investerer mest temperatur i, kretser rundt dette forholdet som ikke akkurat er et vinnerlodd blant familie og venner. Hvem som har de sterkeste fordommene, polakkene eller nordmennene, kan diskuteres – men er for så vidt ikke noe hovedpoeng i filmen. Robert og Ivar er også preget av tabuet rundt to gutters kjærlighet, og går dermed forsiktig fram. Det lyser ikke akkurat stolthet av noen av dem.

I kulissene blir vi gradvis kjent med miljøet rundt. Robert hyrer seg inn på et brakkelignende krypinn sammen med andre arbeidsinnvandrere – hovedsakelig polske de også. Etter hvert dukker hans mor opp, ei dame som hater Norge fra første stund. Hun kom da heller ikke av lyst, men som så mange andre av sine landsmenn fordi hun sliter økonomisk. Og siden de sliter med finansene, kan de sjølsagt utnyttes. Lave lønninger og dyre husleier – vi kjenner det igjen fra arbeidsinnvandrernes virkelige verden. Dette er riktignok ingen dokumentarfilm, det er ren diktning, men fortellingen har lagt seg tett opp til den virkeligheten mange arbeidsinnvandrere kjenner så vel igjen i.

Tanken om å fagorganisere seg dukker opp. Hvorfor ikke skaffe seg en tariffavtale. De har hørt om en lignende bedrift på Sotra utenfor Bergen hvor arbeiderne har tatt skjea i sine egne hender, som har krevd tariffavtale, og da dette kravet ikke førte fram, gikk de ut i streik. Her er det sjølsagt nærliggende å tenke på streiken hos Sekkingstad mot firmaet Norse Production på Skaganeset der 70 arbeidere, de aller fleste polske NNN-medlemmer, streiket for noen få år siden. Skjønt, dette er ingen film om denne streiken.

Men det blir streik i filmen også, en streik som splitter filmens kjærestepar. Robert stiller seg utenfor klassefellesskapet, Ivar blir med – utrolig nok siden han er adoptivsønnen til fabrikkeieren. Arbeidsgiver lokker om ikke med gull og grønne skoger, så i hvert fall med en leilighet, til de som ikke deltar i streiken. Det blir for fristende for Robert. Og det er her omtrent at filmen slutter.

Filmen er norsk-polske Leiv Igor Devolds debutfilm. Den har de aller beste intensjoner, det er mange flotte scener og detaljer i den – han har åpenbart et brennende ønske om å fortelle en sterk, sann og intens historie fra virkeligheten. Det er heller ikke vanskelig å tro på realismen i den. Arbeidsinnvandringen i norsk fiskeindustri og homofil kjærlighet i et ganske røft arbeiderklassemiljø, er en miks som kan skremme de fleste. Spørsmålet er nok om ikke regissøren gaper over litt for mye ved å blande disse to viktige temaene inn i samme film, og gi seg etter litt i overkant av halvannen time. Du skal være en dyktig filmhåndverker for å klare å presentere nyansene, dybden, på så kort tid. Det er nesten som om denne filmen i sin fulle lengde bare er en trailer for et tema som roper på nyanser, dypdykk i følelser, økonomi, politikk, psykologi – ja, et bredt lerret som vider ut problemstillingen, ikke innsnevrer den. Men Devold skal ha kred for forsøket, det er ikke hver dag det lages fiksjonsfilmer om sosial dumping, arbeidsinnvandring eller om arbeidsliv generelt. Og det bør definitivt ikke bli siste gangen heller.