JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Som kjent fikk Norge, og vestlandsbygda Strandebarm, i 2023 en etterlengtet nobelprisvinner i litteratur. Det var 95 år siden sist. Svært mange var glade for det. Skjønt Fosse har ikke bare venner, det fins dem som syns han er kjedelig og intetsigende med sin svært særegne prosa. Dem om det.

Vaim, som årets roman heter, er den første siden prisen. Og han og forlaget har signalisert at den er første bind i en trilogi – så to til kjem til å koma. Fosse fornekter seg ikke. Om prisen har gått til hodet på ham, så skjuler han det godt. For her fortsetter han ufortrødent videre i gamle og kjente spor. Språket er om lag det samme, musikaliteten, alle gjentagelsene, den tilsynelatende naiviteten – ja, alt det som har blitt hans varemerke og som noen elsker, andre hater. Det bølger videre med enkle ord og ofte standardiserte fraser som aldri blir banale, men føyer seg inn i en hverdagslig dans gjennom liv og død – en virkelighet og hverdag som burde berøre de fleste i all sin hverdagslighet. Fosses kunst til har den evnen at den løfter hverdagen opp på et nivå som er gjenkjennbart, men som både er opphøyd og dyp på samme tid. Hans litterære univers kan nok virke sært og egenartet på mange, i all sin konservatisme og tilbakeskuing, men det treffer likevel noe universelt – Gud må vite hvordan han får det til!   

Romanen består av tre deler. De tre delene har alle jeg-forteller, men tre ulike. I den første møter vi Jatgeir, som egentlig heter Geir, men er en jattende person. Han har døpt snekka si etter Eline som var en barndomsforelskelse han aldri turte å nærme seg. Men en dag han legger ut med båten fra hjembygda Vaim, mange år seinere, møter han Eline som har fått nok av sitt ekteskap med Frank og blir med Jatgeir tilbake til Vaim. I dette gjenmøte klarer Fosse med enkle ord og få grep å formidle hele livet til de to. Jatgeir som den blyge og inneslutta, Eline som mer åpen, sterk og modig kvinne som er klar for nye eventyr. At Jatgeir har sans for henne, forstår vi godt.

Andre del fortelles av Jatgeirs beste, og kanskje eneste, barndomskompis Elias. En fyr som nok føler seg litt støtt ut i mørket fordi Jatgeir som nå har fått Eline som samboer, ikke er så tilgjengelig lenger. Det har gått noen år, og i løpet av denne andredelen dør Jatgeir. Eline står tilbake aleine i livet. Om kompisen er kanskje den som sørger mest over Jatgeirs endelikt og at han ble borte som kamerat mens han ennå var i live.

Del tre er fortalt av Elines tidligere ektemann som hun kalte Frank, men som egentlig het Olav uten at jeg helt skjønner hvorfor det gjøres et gjentagende poeng av dette navneskiftet. Kanskje er det et slags humoristisk grep? Det har gått enda noen år, men også her står Jatgeirs jordiske liv i sentrum. Frank, eller Olav, er en pasjonert fisker som kjøpte seg en sjark omtrent samtidig med at Eline flyttet fra ham. Morsomt nok kalte han også båten sin Eline. Så viser det seg at Eline igjen velger seg sin gamle ektemann som livsledsager til Franks, eller Olavs, store overraskelse. Det kan nok overraske en og annen leser også at hun går tilbake til ektemannen uten noen synlig grunn. Og som han også tenker: Hvis noen spurte ham om hvilken Eline han ville valgt om han hadde måttet, sjarken eller ekskona, ville han valgt båten! Og i sitt 75. år forteller han også at på gravsteinen hans skal det stå et kors og Olav.

Alt dette, og mye mer, har Fosse skrevet ned på 182 boksider, uten ett eneste punktum, men svært mange komma. Jon Fosse er seg sjøl lik. Du kan gi han så mange litterære priser som helst, han forandrer seg ikke nevneverdig som forfatter av den grunn.