JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

For svært mange ble 7. oktober 2023 en dag i fortvilelsens tegn. Ikke bare de som ble direkte rammet, enten de var israelere eller palestinere – palestina-aktivister over hele verden skjønte fort hvor det nå bar. «Nå forsvinner Gaza», sa Hanne Lossius til Marthe Valle. Bakteppe var at Hamas, som har styrt Gazastripen i lang tid, denne dagen drepte et stort antall sivile israelere og tok mange gisler, mens den israelske regjeringen varslet en hevn verden aldri til nå hadde sett maken til. Hevnen ble satt i gang mer eller mindre umiddelbart, og den foregår dessverre ennå. Til verdenssamfunnets etter hvert store fortvilelse. Til og med blant myndighetene i den mest Israelvennlige staten i verden, den amerikanske, har kritiske røster begynt å høres. Og det må nok til om Hanne Lossius’ ord ikke skal bli til virkelighet.

7. oktober 2023 forandret ikke bare verden seg, det gjorde virkeligheten til lege Hanne Lossius og sjukepleier Marthe Valle også. De har begge mange års praksis fra medisinsk solidaritetsarbeid bak seg. I Gaza og på Vestbredden, og blant flyktninger på øya Lesvos, langt nord i det greske Egeerhavet. Flere turer har det blitt, både hver for seg og sammen. I Gaza har de blant annet hatt nær kontakt med den etter hvert så kjente legen Mats Gilbert. Og sjøl om de i all hovedsak har drevet medisinsk arbeid, ispedd en god del trøste- og omsorgsarbeid for mennesker i den ytterste nød, har de også hele tida båret på drømmen om også å få formidlet det de har sett, lært og opplevd gjennom sitt solidaritetsarbeid. Nå har den drømmen blitt virkeliggjort gjennom boka «Håp er det du gjør» hvor de to helsefagarbeiderne har skrevet hver sine kapitler.

Dette er alt annet enn ei lystig bok. Mye av plassen bruker de til å skildre hva de erfarer på daglig basis i samvær med mennesker som har ofret alt og alle for å komme til et Europa de trodde var langt mer gjestfritt enn det egentlig er. Som frosne og utsultet blir tatt imot på greske strender og stuet sammen i flyktningleirer som svært få av oss som er født og oppvokst litt lenger nord på kontinentet, aldri ville satt våre bein i. Og slett ikke bodd der i månedsvis. Noen av disse flyktningene, som siden 2015 har fått lavere og lavere status i de fleste europeiske land, dør da også – bokstavelig talt mellom armene på Lossius og Valle. Det er flere hjerteskjærende scener i denne boka, som heller ikke er fri for politiske analyser. De to bergensbaserte forfatterne driver ikke veldedighetsarbeid, de driver solidaritetsarbeid. Det er å ta stilling, de er ikke nøytrale, de tror ikke et sekund på at nød og elendighet, fattigdom og urettferdighet, er naturskapte hendelser vi bare må avfinne oss med, noe vi er dømt til å leve med til evig tid. De er overbeviste om at dette er menneskeskapt, og at det er forhold det er mulig å gjøre noe med. Hvis vi, du og jeg, bare vil det sterkt nok. Ved siden av at deres yrke også er å redde liv der dette er påkrevet.

De stiller også spørsmål i boka om det er etisk legitimt at helsearbeidere tar politisk stilling i konflikter, som for eksempel den som har pågått i Midtøsten siden 1948. Det er en fin og relevant problemstilling å reise i dagens urolige verden. Jeg skulle gjerne sett at journalister, som også ofte befinner på konfliktfylte arenaer, reflekterte litt over samme lest. For går det egentlig an, uansett hvilket yrke du har, å forholde seg såkalt nøytral til verdens elendighet? Lossius og Valle mener nok nei, og jeg er slett ikke uenig.

Denne boka er ingen lang avhandling. Den ligner mer på en samling av reisereportasjer. Den berører først og fremst fordi forfatterne kommer nær på de menneskene de møter. Så vel kolleger som hjelpetrengende flyktninger. De deler flyktningenes lidelser og smerte. Og ofrer en del sjøl også for å delta i dette arbeidet uten at de gjør noe hovedpoeng ut av akkurat dette. Heldigvis. Det står respekt av den jobben de har gjort både i de greske flyktningleirene og i Palestina. Samtidig maner de til handling.

Skjønt, det er lett å bli motløs i ei myr av så mye elendighet, så mye menneskeskapt urettferdighet. Det er lett å bli handlingslammet. Men forfatterne fortviler ikke. For som det heter i bokas to siste setninger: Håp er det du gjør. Håp er det vi gjør!