JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Et nærmest hellig skille i litteraturens verden, uansett hvilken sjanger det skrives i, er forholdet mellom hva som er personlig og hva som er privat. Førstnevnte, det personlige, anses som en styrke for en tekst, det private vil vi helst ikke lese om. Det trenger bare de nærmeste å få del i, det hører mer hjemme i Se og Hør eller VGs Rampelys. Når det gjelder Rødt-politiker Mímir Kristjánssons mye omtalte bok «Pabbi», om hans døde fars alkoholisme, er problemstillingen personlig vs privat i høyeste grad til stede. Det er relevant å spørre om denne boka i det hele tatt burde vært utgitt. Og om de mange tusener i Norge som har en lignende historie å fortelle, ville kommet så bramfritt til orde i bokform. Men det er sjølsagt en helt annen debatt. Nå er problemstillingen i hvert fall nevnt.

Den aktive Rødt-politikeren og forfatterens far, med kjælenavnet Pabbi, var alkoholiker. Født på Island, politisk radikal som flyttet til Norge og Stavanger. Mímir elsker sin far, ikke minst fordi forholdet oppleves som gjensidig. Skjønt, noen idyllisk familie møter vi ikke i denne boka. Forfatteren drar store veksler på farens islandske slekt. Han forsøker å etablere at mye og mangt har historiske årsaker, at også alkoholismen arves fra slektsledd til slektsledd. Samtidig betegner han alkoholisme som en sykdom, noen som organisasjonen Anonyme Alkoholikere står for og har stått for bestandig, men som er omstridt og som for eksempel avdøde rusforsker Hans Olav Fekjær bestred med kraft og engasjement. Hvorfor drikker Jeppe? spurte mange legeutdannede Fekjær om mens han levde. For å bli full, svarte han alltid på det spørsmålet. Noen sykdomsdiagnose ville han ikke gi. Uten at Fekjær er orakelet i Delfi heller. Poenget er at spørsmålet om hva alkoholisme er, har blitt stilt siden de gamle grekerne vandret rundt på torget i Aten og der omkring, og svaret er fortsatt i nærheten av Bob Dylans blowing in the wind.

«Pabbi» er imidlertid en ærlig bok, det skal den ha. Her skjules lite. Også forfatterens alkoholvaner, som til tider også utlegges som problematiske, legges ut som de mest vanlige av alt. Prinsipielt har jeg ikke noe imot det, men hvor allment interessant er det? For i denne boka er forfatteren minst like opptatt av sine egne problemer, sin egen rusatferd, som farens. Poenget er klart: Det etableres en slags teori om at så far så sønn. Som fortelling fungerer dette sjølsagt bra, men er det sant? Det fins nok av tilfeller som viser det motsatte. Et kjent eksempel fra arbeiderbevegelsens historie kunne være Martin Tranmæl som ble totalavholdsmann. Hvorfor det? De fleste historikere mener vel årsaken var at faren var alkoholiker. «Å være født med alkoholismen i blodet», som det står på bokas bakside, er altså en tvilsom påstand om vi forsøker å se litt vitenskapelig og mer nyansert på dette.

Forfatteren har bestemt seg for at alkoholisme og det å drikke mer enn det som er akseptert, ikke bør være så skammelig som «folkemeningen» ofte vil ha det til. Det er ingen dårlig idé hvis det ikke ender med å prise alkoholen som livets vann. Noe positivt fører alkoholen med seg, mener han. Det veit vi alle. Den kan løse opp spenninger, gjøre innadvendte mennesker noe mer sosiale – alkoholen fører ofte til fest og glede. Likevel har den antagelig langt flere problematiske sider. Alle alkoholiserte familier veit dette svært godt. Disse underslår Kristjánsson slett ikke sjøl om nok noen purister og avholdsfolk vil mene at han kanskje romantiserer alkoholen noe.

Personlig er jeg verken avholdsmann eller purist på alkoholens vegne. Jeg er også glad i den gode fortellingen. Deler av denne boka står i den varme fortellingens tegn. Forholdet mellom far og sønn er varmt beskrevet. Kjærligheten er tilstedeværende. Kanskje er portrettet av faren også en fin oppreisning for et liv i kamp og konstante fyllekuler. Om forfatterens svært nærgående utlegging av egne problemer, av flere allerede betegnet som ærlige, ikke bare er å gjøre ham sjøl en bjørnetjeneste, er jeg mer usikker på. Så vidt jeg skjønner gjennom intervjuer med forfatteren har dette også vært ett av dilemmaene han sjøl har følt på mens boka ble til. Så gjenstår det å se om ærlighet varer lengst.