JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Men aller størst er kjærligheten!

Når de årlige spekulasjonene om hvem som skal få nobelprisen i litteratur starter, er den amerikanske forfatteren Joyce Carol Oates som regel med blant mulige kandidater. Hennes litterære kvalifikasjoner er uomtvistelige, hennes enorme produktivitet likeså. For noen år tilbake, nærmere bestemt i februar 2008, ble hun enke. Sånt blir det bok av. Erindringsbok av typen «Mannen min døde, livet raste sammen». Her er det altså ansatser til melodrama så det holder.

Først forsøker forfatteren å tvære maksimalt ut av overraskelsen over å bli aleine. Mannen hennes, Ray som han heter, var nemlig ikke dødssyk. Riktignok fikk han noen leie luftveisplager som akutt brakte ham til sykehuset – men hvem ante at han aldri skulle komme hjem igjen? I hvert fall ikke hans forfatterkone. Hun fikk sjokk, panikk og det som verre er. Og mye oppmerksomhet fra slekt og venner. Men skrivesperre, det fikk hun ikke!

Temaet er sterkt. Døden er noe av det voldsomste vi mennesker kan bli utsatt for. Helt åpenbart vår egen – men den kan vi ikke skrive om. Våre kjærestes bortgang er på sett og vis enda verre. For den må vi gjennomleve, den må vi forstå og forholde oss til. På vår egen måte. Mange er ofte der med gode innspill og velment støtte, men de fleste av oss får kjennskap til en nærmest ubotelig ensomhet og fortvilelse. Døde mennesker kommer aldri igjen – vi forstår det aldri før vi opplever det sjøl.

Oates har skrevet bøker i de fleste sjangre. Denne kan leses som en roman, mange tekster kan jo det, men kler nok merkelappen «erindringsbok» langt bedre. Det forekommer meg at forfatteren forsøker å gi en så presis beskrivelse av hvordan livet som enke arter seg. Det er ikke en allmenn fortelling i den forstand at sånn har vi alle det når vår kjære forsvinner, men det er nok av særegne episoder i denne boka som er gjenkjennelige – ja, som gir boka det allmenne preget som litteratur som vil skape samhørighet og forståelse nettopp har. Og må ha om den skal være god. Vi har alle mistet noen vi er glade i, noen som er umistelige og som det er nærmest absurd at vi skal leve videre uten.

Oates bygger mye av sin prosa rundt en sorg og et savn som er så sterkt at det nærmest hindrer henne i å innse at ektemannen faktisk er borte. I alt hun foretar seg etter at hans død, er han med. Hun «ser» ham overalt, han «er» i situasjonene og i tingene de hadde felles – i opplevelsene de delte.

På mange måter er det alle de praktiske gjøremålene som redder henne fra den reneste apatien. Også dette er gjenkjennelig. Verden stopper ikke sjøl om det ser sånn ut. For alt annet er jo i live.

Erfaringer som denne boka bringer er ikke spontane reaksjoner. Forfatterens mesterskap her er likevel at hun gjenskaper situasjonen fra dagene rett før hennes mann døde og den nærmest ubeskrivelige sorgtida rett etterpå. Dermed får teksten et mer autentisk preg, det blir mer liv i bruken av historisk presens enn om det var skrevet i preteritum. Og vi får samtidig en bedre begrunnelse på hvorfor de har valgt hverandre «til døden skiller dem ad».

Men det er ikke bare en tung og trist bok dette – forfatteren erindrer mange fornøyelige historier fra et rikt samliv. De delte en del, men ikke alt. At hun klarer å skildre dette i et språk som verken blir for klamt eller privat, skiller en stor forfatter fra en litt mindre.

Dette er ikke hennes beste bok, men lesverdig likevel.