JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Arbeiderpartiet har, til de borgerlige partienes store irritasjon og frustrasjon, fått æren for at landet Norge ble bygd opp igjen på rekordfart etter den andre verdenskrigen. Og særlig en mann sto i fremste rekke: Landsfaderen Einar Gerhardsen. Men som de fleste historikere veit er det bare en halv sannhet. Gerhardsen var statsminister, men unntak av årene 1951-55, og skal slett ikke fratas noen ære. Men den langt mer ukjente Erik Brofoss, bør trekkes fram han også. Det gjør historiker Helge Røed til gagns i denne biografien. Og han har sågar Gerhardsen med på laget. Da Gerhardsen en gang ble spurt om hvem som bidro sterkest til gjenreisningen etter 1945, svarte landsfaderen bare med ett navn: Erik Brofoss.
I Gerhardsens andre regjering etter krigen, den første rene Ap-regjeringen, ble overraskende for mange Brofoss finansminister. Brofoss var både jurist og sosialøkonom, og ble i tillegg raskt en dreven politiker. Sjøl om han aldri trivdes spesielt godt i Stortingsrestauranten. Han var en puritaner, streng med andre og seg sjøl – og totalt ubestikkelig. Om vi skal tro Røed. Han var nok en fag-nerd som det ikke var så lett å få til å skifte mening. Han sto på den britiske økonomen Keynes’ skuldre. Motkonjunkturpolitikk, planmessighet og statlig eierskap hadde han sterk tro på. Han var en periode også Handelsminister. Da politikken var over, søkte han stillingen som sentralbanksjef og ble en hard negl der også. Helge

Røed har skrevet en innsiktsfull bok om denne viktige mannen i norsk etterkrigshistorie. Denne boka handler naturlig nok mest om Brofoss som arbeidsmann. Men for å fortjene sjangerbestemmelsen «biografi», må litt om privatlivet også med. 1908 ble Brofoss født. I Kongsberg. Mors og far hadde en temmelig romslig økonomi, men levde sparsomt og forsiktig. Unge Erik merket seg dette, og ble sånn sjøl også når han vokste til og fikk egen familie. En herlig historie fra oppveksten går sånn: «Erik hadde mange barnesykdommer og moren var bekymret for sitt eneste barn. Alle gutter i Kongsberg gikk barbeint i sommerhalvåret, men ikke Erik. Da han var ni år gammel, tagg han sin engstelige mor om å få slippe skoene. Første dagen uten sko tråkket han på en hoggorm og ble bitt. Det skal ha stått om livet i flere dager. Etter det gikk han aldri noen gang barbeint og hadde skrekk for slanger så lenge han levde.»

Brofoss ble nok etter hvert for stor for Kongsberg. Han flyttet til Oslo. Han var glad i skog og mark, mente allerede på 1970-tallet at Oslo ikke burde vokse

seg større. Industrien kunne flyttes ut av hovedstaden. Alt i privatlivet hans virket som å gå på skinner. Det var derfor en overraskelse for mange at han en

dag i 1979 ikke kom hjem fra en skogstur han var på aleine. Da han ble funnet, hadde han tatt sitt eget liv. Røed forteller ganske nøkternt at sånne hendelser ble det ikke skrevet om av pressen den gangen. Røed holder seg på et vis til den tradisjonen og utbroderer ikke dette noe videre.

Biografien om Erik Brofoss er et viktig historisk arbeid ikke bare om en interessant politiker, men også et nødvendig tilskudd til historien om det

moderne Norge.