JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hogne Hongset er ute med sin sjette spenningsroman. Den har fått tittelen «Vindbaroner».

Den tidligere informasjonssjefen i Statoil og spesialrådgiver i LO-forbundet Industri Energi er produktiv. For tre år siden ga han ut «Mafiela» som handlet om kraft- og elektrisitetsindustriens behov for kabler til utlandet. Denne gangen tar Hongset det enda et hakk videre og ser på behovet for vindkraft.

Spenningsromaner handler ofte om makt og maktkamper, enten på det personlige eller mer samfunnsmessige plan – gjerne på begge planene samtidig. For at en spenningsroman skal være god, må den ikke bare være spennende, men alt må henge sammen med alt.

Hongset er flink til å skape sånne historier. Dessuten står han i tradisjonen etter de mer samfunnskritiske krimforfatterne som Sjøwall og Wahlø og Henning Mankell.

• Meld deg på nyhetsbrevet vårt

I «Vindbaroner» møter vi journalisten Mona Messel. Grepet med å bruke en journalist som hovedperson er mye brukt i denne typen litteratur. Kanskje ikke uten grunn. En journalist er jo grunnleggende undersøkende. Og forhåpentligvis kritisk.

Vi er i Telemark. Boka starter med at en mann klarer å stikke fra politiet i en fangetransport. Mannen heter Vidar, han skal ha voldtatt ei dame og drept venninna hennes på ei hytte. Voldtekten fører til at den voldtatte blir gravid. Dette barnet er Mona Messel. Vidar er dermed hennes far. Han er imidlertid sporløst forsvunnet, det antas at han ble drept i et ras samme natt som han flyktet. Det skjer etter hvert såpass mye annet mistenkelig, blant annet to nye dødsfall, at Mona ikke slår seg helt til ro med hva alle tror. Hun starter sine undersøkelser. Hun får med seg en pensjonert lensmann.

Så drives vi som lesere inn i en intrige som er innviklet og spennende sånn denne sjangeren krever. Persongalleriet er ganske stort. To sentrale figurer er Monas stefar Magne, som er direktør ved kraftverket, og hans bror Fredrik. Dessuten dukker det opp et par italienere som heller ikke er bygdas beste barn. Og en nyfrelst miljøvernarbeider med navn Stig.

Å røpe noe mer om handlingen i en spenningsroman er ufint.

Fortellingen står godt på egne bein. Den er rask og drivende fortalt. Og var svært vanskelig å legge fra seg. Skulle jeg innvende noe, måtte det være at jeg har et ønske om å bli litt bedre kjent med noen av personene – kanskje særlig hovedpersonen Mona. Da må tempoet roes noe ned, da må det gis rom for at både romanfigurene og leserne får litt bedre tid til å puste. En krimforfatter som Karin Fossum er flink til nettopp å dvele litt ved karakterene sine, uten at storyen nødvendigvis mister intensitet av den grunn.

Helt til slutt i denne boka har forfatteren skrevet et etterord som han kaller «historien bak historien». Her redegjør han for at han har gravd i faktaene bak glansbildene som serveres av kraftbransjen, en bransje han ikke nærer den største tilliten til. Hongset skrev også et etterord i sin forrige bok «Mafiela».

Hongset skriver i «Vindbaroner» blant annet i en kursivert tekst med headingen Kjære lesere! Som er inngangen til etterordet:

«Kraftbransjen har fått stor tillit fra samfunnet vårt til å forvalte det som mange med rette kaller arvesølvet. Måten bransjen gjør dette på i dag, det er ingen pen historie. Tvert imot. Noe av det jeg fant, ligger på de følgende sidene. En liten advarsel: Hvis du tror, og gjerne vil beholde troen på at norsk kraftbransje styres av folk som har hensynet til landet og folk flest som sitt viktigste kompass, da skal du kanskje stoppe lesingen her.»

Jeg har ingenting imot innholdet i det siterte, men jeg vil helst ikke ha det som en forklaring eller legitimering av hvorfor et skjønnlitterært verk er skrevet. Skjønnlitteraturen må alltid stå på egne bein. Den trenger ikke etterord.

• Følg oss på Facebook