JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Dette er nok en av de merkeligste bøkene jeg noensinne har lest. Hans Kristian Amundsen, som blant veldig mye annet også var tidligere statsminister Jens Stoltenbergs statssekretær og taleskriver, skrev i fjor ei bok der han oppsummerte tida mellom 22. juli 2011 og 21. august samme år. Det handler altså om tragedien som rammet vårt land i regjeringskvartalet i Oslo og på den lille Utøya i Tyrifjorden. Boka er Amundsens forsøk på å fortelle hvordan de bejublede talene han skrev for Stoltenberg egentlig ble til. Boka handler altså om språk, følelser og død. Og den handler om to menn, begge født i 1959, som fant hverandre: Amundsen og Stoltenberg. Ganske ulike i lynne, men medlemmer av det samme politiske parti – ja, de utfylte hverandre. Visstnok.

Det merkelig kommer egentlig best fram i bokas aller siste kapittel «Den aller siste talen». Den er nemlig skrevet av Jens Stoltenberg. For som de fleste vel veit: Amundsen døde brått og uventet sommeren 2018 like før boka skulle gjøres ferdig. Han rakk ikke å sluttføre den.

Amundsen som i denne boka (det aller meste av den har han jo sjøl skrevet) bruker språket sitt til å skrive om andre menneskers død via taler til de pårørende og andre, får selv et sluttkapittel i sin egen bok som er en tale i hans egen begravelse. Holdt av hans venn og sjef i mange år: Jens Stoltenberg. I en slags skjebnens ironi handler dermed denne boka svært mye om Hans Kristian Amundsen. Og det er jo både rørende og vakkert. La meg for øvrig legge til at jeg aldri har møtt Amundsen sjøl om vi i mange år har jobbet i samme yrke.

Alle de viktige talene i det nevnte tidsrommet i 2011 er også trykket i boka. Amundsen er raus nok til å fortelle oss lesere at han sjøl ikke vil ha æren for talene, han framstiller det hele mer som dette var et lagarbeid på statsministerens kontor (SMK) – en slags dugnad der han sjøl bare satte prosessen i gang. Dessuten – det var statsministerens taler, det var han som framførte dem, redigerte utkast og var med i diskusjonen underveis da talene ble til. Stoltenberg bekrefter sjøl langt på vei dette, men gir nok Amundsen litt mer av æren enn som så.

Hva er det så som særpreger disse talene? Først og fremst enkelhet. Korte setninger, brutt opp nesten som verselinjer i et dikt. Amundsen avslører at han er svak for poesi, han tydde ofte til utallige poeter for å la seg inspirere. Kanskje særlig da han satt fast, da han ikke visst hvordan han skulle starte – eller visste hva han skulle skrive. Ofte hadde han ekstremt dårlig tid, ofte skulle talene framføres med sørgende mennesker til stede, ofte satt deler av kongefamilien på første rad. Og en del av talene var ord i begravelser som skulle være både personlige og allmenne – en statsminister skal ikke bare samle et folk, han skal også vise fram en retning for veien videre. Ikke minst når et helt folk er sjokkskadet, når en hel nasjon på tvers av politiske skillelinjer er fortvilet, rådville og redde.

Noe av det flotteste med denne boka er Amundsens hyllest til poesien – skjønnlitteraturens formel en. Ikke bare tillater han seg å sitere noen diktstrofer og verselinjer han har dratt veksel på eller liker spesielt godt. Nei, han løfter også fram denne sjangeren som så betydningsfull for språkutvikling og livsutfoldelse at det er lett å bli blank i øyene. Vi som leser mye skjønnlitteratur trenger kanskje ingen påminnelse om at dette ikke bare beriker livet, men også gjør oss klokere og gir et større følelsesregister. Når det vises så tydelig som her, gjør det noe med oss.

Amundsen ble 59 år gammel. Med denne boka lyser han fred over sitt eget minne.