JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

At sang og musikk har noe langt utover seg sjøl, er ikke ny kunnskap. Likevel er det så fint at det blir gjentatt. Igjen og igjen. For det fødes stadig nye uinnvidde. Derfor må sannheten repeteres til det kjedsommelige.

Gjermund Kolltveit, musiker og el av bandet til Trond Granlund, og dessuten musikkforsker, ga ut midt under pandemien ei bok som kanskje har gått litt under radaren. Boka handler om dette – ja, den viser ved hjelp av ulike valgte eksempler hvordan sang var vært et våpen og verktøy ved mange krisesituasjoner, hvordan sangen og musikken kan være et konfliktløsende middel – og ikke minst hvordan sang og musikk kan være et middel til trøst og fellesskap. For når vi synger sammen, kan bokstavelig talt tak løfte seg. Og bredder inni oss sjøl kan renne over, samtidig som sangen virker sterkt på andre som enten er med eller bare hører på. Alle de store folkebevegelsene våre har tatt sangen og musikken i bruk. Det er ikke tilfeldig.

Kolltveit er i denne boka innom flere av disse bevegelsene. Og kanskje aller mest sentralt står arbeiderbevegelsen. Sang og musikk har her en historie helt tilbake fra gruvearbeiderne og rallarne på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Sangen bandt dem sammen i et sterkt fellesskap, både i og utenfor arbeid. En sang som Internasjonalen har vært sunget så lenge de fleste i dagens arbeiderbevegelse kan huske. Og i Frankrike har de like godt tatt til nasjonalsang en sang som ble skrevet til den franske revolusjonen i 1789. Mens en mann som amerikanske Woody Guthrie, Bob Dylans første store forbilde, hadde følgende slogan skrevet på sin gitar: This maschine kills fascists.

I boka trekker Kolltveit fram hvordan sangen og musikken i et historisk perspektiv har bidratt til så mye glede og god terapi. 1970-tallet er viet my plass. Den store visebølgen, den generelle radikalismen – leirbålene, de mer hard-cord politiske møtene og bevegelsene, kvinnebevegelsen, den grønne bevegelsen, Karlsøya i Troms – sangen ble ikke bare tilfeldig tatt i bruk, den ble brukt som et bevisst politisk våpen. Tekstene var ofte lynskarpe, de var kritiske mot kapitaleiere og en samfunnsutvikling som hadde kommet skeivt ut. 1970-tallsungdommen protesterte med en knyttet neve og med gitaren på kneet.

Hvor mye av dette har vi brakt med oss til vår egen tid? Kolltveit er ingen nostalgiker, han finner at sangen og musikken slett ikke har tapt alle sine skanser. Riktig nok synges det langt mindre i arbeiderbevegelsen enn det gjorde i dens storhetstid, men det synges. LO i Oslo arrangerer for eksempel allsang dagen før dagen (30. april) til stor glede og interesse fra så mange at ikke en gang alle får være med. Og korvirksomheten blomstrer som aldri før. Mennesker søker sammen for å synge. Og har en visesanger, eller en annen tekstformidler, en tekst med mening å framføre, er den politiske sangen ikke gått ut på dato. Ei gruppe som startet sin virksomhet på 1970-tallet, nemlig På Stengrunn, som synger sanger med tekster av arbeiderpoeten Rudolf Nilsen, har fortsatt å holde det gående fram til dags dato. Heller ikke en så pass språklig sett noe arkaisk forfatter som Nilsen har mistet taket på tilhørerne. Og får vi muligheten, så synger vi mer enn gjerne med.

Sånne påminnelser som Gjermund Koltveit gir oss i boka «Sang som våpen» er med på å holde denne viktige tradisjonen ved like. Boka kunne vært litt strammere redigert, det er en del unødvendige gjentagelser i teksten – men dette skygger ikke for betydningen av å gi denne teksten ut til allmenheten.