JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det er sikkert en god del mennesker, inkludert mange politisk interesserte, som går rundt og tror at Einar Gerhardsen, vår alles landsfader særlig i årene 1945 til 1965 da han med noen få unntak var Norges statsminister, var en snill og godslig type som sto fjernt fra maktkamper og intrigespill om politiske posisjoner. Disse må imidlertid tro om igjen, og de har definitivt ikke lest historiker Hans Olav Lahlums nå tolv år gamle bok som er en lettere oppdatert og bearbeiding av hans egen hovedoppgave i historie. Boka tar mål av seg til å granske alle personskiftene i Arbeiderpartiet gjennom 30 år – fra 1945 til 1975. I denne perioden hadde partiet tre statsministere: Einar Gerhardsen, Oscar Torp og Trygve Bratteli. At det ble nettopp disse tre, kom ikke rekende på ei lykkelig trefjøl, det viser Lahlums bok til fulle om det altså var noen som ikke visste at Arbeiderpartiet slett ikke var – eller er – noen søndagsskole.

Denne boka handler nemlig mest om disse tre mennene og en partikultur på sitt beste. Og verste. Og bakom synger Haakon Lie, som han alltid gjorde – ikke bestandig med den reneste sangstemmen – og en håndfull andre glødende mennesker med ordene i sin makt og et aldri hvilende engasjement. Skjønt, skal vi tro Lahlum, og han er definitivt en kunnskapsrik historiker, så satte de alle sammen partiet først. Men hadde likevel personlige ambisjoner. Og ingen små ambisjoner.

Lahlums bok, enn så personfokusert som den er, bidrar til å belyse norsk politisk- og samfunnshistorie på en måte som savner sidestykke i norsk sakprosa og politisk partilitteratur. For sjøl om Lahlums verk nesten kan leses som en politisk kriminalroman der den ene «banditten» etter den andre avsløres, og vi kan skimte både folk og røvere i Kardemommeby, så blir det også rikelig med plass til å følge den politiske samfunnshistorien i dette tidsrommet også. Strukturer så vel som aktører.

Og det er slett ikke bare statsrådsskiftene han skriver om, men også om små og store utskiftninger i utallige regjeringer og i partiets egen toppledelse. Boka er dessuten imponerende kildebelagt, så vel av skriftlige som muntlige, dette er håndverk av ypperste merke.

Og kapellmesteren i alle de intrigene, diskusjonene om hvem som passer til hva i partiet, i regjeringen, er altså Gerhardsen. Han fikk ordnet seg plass som statsminister i 1945 på bekostning av en skuffet Johan Nygaardsvold, gubben fra Hommelvik, han fikk fikset seg en liten statsministerpause da Oscar Torp ble regjeringssjef i 1951 fordi Einar var sliten, og han fikk fjernet Torp igjen da det passet seg sånn i 1955. I Lahlums øyne er Gerhardsen slett ingen pusekatt, noe for øvrig en annen historiker – Harald Berntsen – også tidligere har brukt mye trykksverte på for å minne oss om.

Trygve Bratteli, derimot, der slet Gerhardsen noe mer. Bratteli var Gerhardsens nestleder i mange år, men noe statsministeremne mente Lahlums Gerhardsen at Bratteli ikke var. Derfor prøvde landsfaderen å forhindre at nettopp dette skulle skje. Der kom han imidlertid til kort. Men det måtte en klønete Per Borten til for at Bratteli skulle få sine stasministerambisjoner oppfylt. I   1971. Den som ikke sto på sidelinja og applauderte for dette var nettopp Einar Gerhardsen.

Det er nesten ikke den maktkamp i Arbeiderpartiet i disse årene Lahlum ikke behandler. Hele tida med egne kommentarer og hypoteser om hvem som ville og ønsket hva. Og hvordan og hva som skjedde. Bare en nerd av Lahlums type kan antagelig skrive sånne bøker. Det kan til tider virke litt spekulativt, den objektive historiker fins jo som kjent ikke, men du skal brette opp ermene, stå tidlig opp om morran og lese ei bok eller tre for å dokumentere at ikke Lahlum har mange gode poenger.

Antagelig må du være litt bitt av basillen som leser også for å henge med til the bitter end her, det er mange navn og intriger av ulik størrelse og betydning å forholde seg til hvis du også får med deg de mange fotnotene. Og den som ikke etter endt lesning må ta seg en pust i bakken, har usedvanlig god lesekondisjon. Kanskje må du ty til en kriminalroman for å lufte tankene. Skjønt, det indre livet i Arbeiderpartiet, ørnen blant partiene som noen ynder å kalle det, er nesten som en kriminalroman i seg sjøl.