JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Historiker og Midtøsten-ekspert Marte Heian-Engdal hadde planlagt en helt annen bok enn denne. Men så kom de grufulle hendingene som Hamas sto bak i Israel 7. oktober i fjor, og det meste ble endret.

En ting holdt hun imidlertid på. Hun ville skrive om den palestinske familien Al-Rantizi som hun hadde blitt kjent med, og som har levd på Gazastripa lenge før Israel ble opprettet som egen stat i 1948. Hun ville skrive en slektskrønike over fire generasjoner. Det har hun også gjort etter at prosjektet måtte endres noe, men det har også blitt så mye, mye mer.

I en lettfattelig form, og i et språk som kler formen, risser hun opp hele historien og bakgrunnen for de grusomhetene som utspiller seg på Gazastripa i disse dager. Det viktigste året blir sjølsagt 1948, da Israel ble opprettet – året palestinerne betegner som nakba – katastrofen, da over 700.000 av dem ble fordrevet fra sitt land uten at resten av verden reagerte nevneverdig på forbrytelsen. Men så var det da også bare tre år siden andre verdenskrig var over. De fleste veit hva som skjedde der, og mange var blinde på minst ett øye flere år etterpå. Ingen unnskyldning, men en mulig forklaring.

Det flotte med Heian-Engans bok er at hun bruker det etter hvert så velkjente litterære grepet med å fortelle en historie om levende menneskers hverdagsliv samtidig som hun rammer dette inn i de storpolitiske begivenhetene. Dette dokumentargrepet er ikke originalt, det har for eksempel blitt varemerket til en priset sakprosaforfatter som Åsne Seierstad. Metodikken beveger seg svært nært skjønnlitteraturen, eller kanskje en form for utvidet fortellende journalistikk, men ingen skal si at det ikke funker. Sjangerblanding tar ingen skade av.

Det er en rystende fortelling historikeren her skaper. Nettopp fordi hun går så tett innpå de som blir rammet av Midtøsten-konflikten, blir dette både nært og forståelig. Det fins mengdevis av relativt tung og akademisk litteratur om forholdene i dette urolige hjørnet av verden. Derfor er det befriende at det kommer noe som er til å ta og føle på, noe som berører fordi det kunne vært deg og meg, noe som ikke er en akademisk øvelse i å si noe som en annen forskerkollega ennå ikke har sagt og skrevet. For riktig nok skal litteraturen, bøkene, opplyse og helst gi oss ny kunnskap. Men framfor alt skal den berøre. «Et Gaza-liv» gjør akkurat det. Om du ikke har et hjerte av stein eller av ulike grunner er så blind for palestinernes lidelser at du av den grunn er indisponert. At familien Al-Rantizi gjennom alle disse årene klarer å ha et noenlunde «normalt» liv, er nesten en gåte for et menneske som aldri har opplevd en eneste krig, som aldri har vært på noen annen flukt enn fra sine egne personlige og puslete traumer. Å følge denne familien så nært som vi her gjør, gjennom fødsler, forelskelser, foreldrekjærlighet og giftemål er en sterk emosjonell opplevelse. Enten det dreier seg om Abdul-Malik og Fatima, Saleh, Mohammad og Khitam eller Osama som til slutt endte opp i Tyskland.

Så registrerer jeg at minst en kritiker mener boka savner analyser, savner forfatterens egne meninger, mener boka har et akademisk språk, er for detaljert i sine skildringer av familien og bare gjentar konvensjonell kunnskap. Det er feil alt sammen!

Her er språket alt annet enn akademisk, det er jordnært, folkelig og til å få forstand av. Konvensjonell kunnskap? Vel, boka er ikke skrevet for de som tror de kan alt om Midtøsten-konflikten fra før av, kanskje snarere tvert imot.

Derfor våger jeg den påstanden at denne boka ikke bare bør leses av dem som er spesielt opptatt av politikk generelt og Midtøsten-konflikten spesielt – nei, den bør leses av alle. Absolutt alle!

Et annet aspekt er det politiske. Bøker om Midtøsten-konflikten, og særlig de analytiske, har en sterk tendens til å være sterkt farget av forfatterens eget ståsted. Med den dokumentariske formen Heian-Engdal har valgt, blir sånt betraktelig nedtonet. At hun likevel har en stor sympati for palestinernes sak, uten at hun på noen måte demoniserer verken den Israelske stat eller det jødiske folket, er åpenbart. Etter mitt skjønn er også dette noe som kler boka.