JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den tar bare et par timer å lese, Ingvild H. Rishøis «Stargate en julefortelling», men den kommer antagelig til å vare resten av mitt liv. Romanen er en fantastisk vakker fortelling i skjæringspunktet mellom Astrid Lindgren og H.C. Andersen, ja, den legger seg tett opp til noe av det absolutt beste som er skrevet av nordisk litteratur. Den som ikke lar seg berøre av denne teksten, er en stein. Jeg er ingen stein.

Vi er på Tøyen i Oslo, vi er i en leilighet hvor kjøleskapet er nærmest tomt. Her bor Melissa på 16 og Ronja på 10 – det er deres blikk vi ser det hele gjennom. De har riktig nok en far som ofte sover på sofaen, en far som også er en del av leilighetens inventar – om han ikke er på puben Stargate eller Venner i nabolaget da. Han er glad i sine to solstråler og fleiper med at han trenger solbriller når han ser dem, men ofte ser han et helt annet sted, ofte ser han ned i et mørkt glass øl der det bare befinner seg tristesse og depresjoner. En alkoholikers veier er uransakelige.

Pappaen får seg en jobb som juletreselger, vi er nemlig midt i adventstida, det stunder mot jul. Pappa mister jobben fort – jobb og alkohol har aldri vært noen god kombinasjon. Døtrene går på skole, men skal det bli til smør på brødskiva, må de ta ansvar. Melissa overtar pappas jobb, etter hvert følger lillesøster også med. Barnearbeid, men skitt au – i nødens stund spiser som kjent faen fluer.

Denne julefortellingen mangler ikke på gode hjelpere, det er nesten som i et eventyr av Asbjørnsen og Moe. Og det eventyrlige står sentralt i denne teksten. Når livet blir for mørkt, når det blir for tungt å bære, tyr ofte jentene til fantasien. De dikter rett og slett opp en alternativ virkelighet, de lager en verden i sine hoder sånn de ønsker at den var – en slags fattigfolks trøst. Hvem kjenner seg ikke igjen her? Er det pengene eller kjærligheten som mangler, får du dikte litt om på livet, drømme litt om livet skal være til å holde ut! Det fins mer enn mat i kjøleskapet å livnære seg av. I hvert fall på kort sikt.

Dette er Rishøis første roman, hun er fra før en prisbelønnet novellist. «Stargate» er også nærmest novellistisk i formen med korte kapitler, svært mye undertekst og flotte, meningstette dialoger. Gjennomført er også nedenfra-blikket – klasse- og barneperspektivet som gjør at denne teksten henvender seg like elegant til lesere fra null til hundre.

Melissa og Ronja er to handlekraftige småjenter, men de sutrer aldri. Optimismen og kjærligheten er altfor sterk til at de finner noen grunn eller tid til å grave seg ned i sjølmedlidenhet. At barnevernet lusker i buskene ser de ikke gjennom fingrene med, men de forstår alvoret og handler deretter.

For mange mennesker er desember ei tung tid, det kan være ei tid for ettertanke og refleksjon, det kan være ei tid for savn og fordypning. Men også ei tid med stress og høye skuldre for at julelysene skal kunne tennes på den «riktige» måten. Mange vil kanskje ikke bli påminnet om at julehøytida er noe langt mer enn julenissen, gaver under treet og familiære selskaper, langt mer enn idyll og vakker musikk fra Sølvguttene.

Til alle som er glad i god litteratur, som er glad i en mer nyansert virkelighetsforståelse enn den handelsstanden presenterer for oss i desember, vil jeg på det sterkest anbefale Rishøis «Stargate». Ikke primært fordi den er en av de nominerte voksenbøkene til årets bragepris, men mest fordi den vil gi deg en leseropplevelse du seint – og kanskje aldri – vil glemme.