JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Eller er den det? Den er i hvert fall mangesidig. Og vanskelig. Det tror jeg alle som er opptatt av kjærligheten, enten i livet eller i litteraturen, vil være enig i. Samtidig er kjærligheten noe vi alle på ett eller annet vis søker – i en aller annen form. Vi kan ikke leve uten den. Og vi veit det, men roper det ikke bestandig ut like høyt. Skjønt, noen gjør det også.

Katrine Sele, født i 1972, har flere bøker bak seg. Da hun var midt i førtiåra skilte hun seg. Å bo aleine hadde hun aldri kjent på før. Nå fikk hun det. På godt og vondt. Dette har hun skrevet ei sakprosabok om. Aller mest handler det om hennes jakt på en ny kjæreste – det handler om jakten på kjærligheten. Og den skal helst være varig. For har du forlatt et ekteskap eller et lengre samboerskap noen ganger, så veit du at neste gang skal du gjøre ting annerledes. For du vil jo alltid at det skal vare til døden skiller oss ad.

Katrine begynner å date ulike menn. Det blir den ene bomturen etter den andre. Dating er ingen sportsgren for amatører. Katrines krav til partner er noe større nå enn de var i tenårene. I tur og orden møter hun Aron, Jonas, Yngve, Erlend og Johan – alle er fiktive navn, men bygget på virkelige personer. Og de er forskjellige. Kanskje er ikke Katrine så kritisk likevel? For hun vil jo så gjerne. Hun vil ikke miste seg sjøl, men trenger likevel nærhet – hun trenger noen som ser henne sånn vi alle gjør. Hele tiden reflekterer hun over kjærlighetens mange fallgruver, dens mange aspekter. Hun vil ha mer enn vennskap eller et nattlig knull. Men det må som kjent to til for å danse tango.

Som lesere følger vi Katrine gjennom hennes søken etter livets dyrebare skatt. Forfatteren er både personlig og konkret, og noen ganger allmenn, abstrakt og tankefull. For jeg røper neppe for mye når jeg sier at det ikke går så veldig bra. Det er alltid noe som ikke helt faller sammen. Er ambisjonsnivået for høyt, eller er det andre skjær i sjøen? Katrine søker hjelp og trøst i litteraturen til samlivsekspert Sissel Gran, også et trekk som nok mange i lignende situasjon kjenner seg igjen i. Vi tyr gjerne til litteraturen når virkeligheten ikke er på vår side, når terrenget blir ulendt og vi blir usikre på om kartet stemmer.

Det er mange fine refleksjoner i denne boka. Møtene virker ekte, de kan brukes av leserne også som grunnlag for egne erfaringer. For på et underlig vis blir sånne memoarbøker som dette også en slags sjølhjelpsbok. Vi søker trøst og råd hos andre som kan ha erfart noe av det samme som oss. Og føler oss litt mindre ensomme. Men å finne meningen med livet gjenstår nok for de fleste likevel etter endt lesning. For kjærlighetens veier er fortsatt uransakelige.