JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Romanen til Kenyas store forfatter kom første gang ut i 1964 (Weep Not, Child), det er hans debutroman og den har vokst seg bare større og større. Kanskje fordi flere av livets store og vanskelige spørsmål som krig og fred, svart og hvit, fattig og rik – de går aldri av moten. Og verre enn som så: Vi klarer ikke å løse opp i alle de spenningene disse motsetningene skaper.

Det sies om journalistikken – til alle tider, men kanskje aller mest dagens – at den er konfliktorientert. Det er bare problemer og kriser som er interessante å skrive om, negative nyheter vekker mest interesse – da våkner leserne. Sånn kan det føles med litteraturen også, både den skjønnlitterære og sakprosaen. Problemer – eller det som med et mer moderne sinnelag kalles for utfordringer – settes under lupen, vris og vrenges på og toner ikke så helt sjeldent ut i solnedgangen uten å være noe nærmere løsninger. Lykken, livets lyse sider – det er det bare underholdningslitteraturen og Hollywood som beskjeftiger seg med.

Thiong’os roman er skrevet på et tidspunkt da flere afrikanske kolonier forsøkte å frigjøre seg fra europeisk overherredømme og til tider nokså brutale kolonialisme. Vi møter først og fremst tenåringsgutten Njoroge og hans familie som ikke har stort mer enn den berømte nåla i veggen å rutte med. De har sett Kenya, og for øvrig resten av Afrika, gå for lut og kaldt vann både under den første og den andre verdenskrigen – det noen kaller de europeiske krigene. Kenyanerne gikk ikke ubemerket gjennom noen av dem. Kenya ble en britisk koloni. Njoroge lærte seg raskt at skulle han oppnå noe her i verden, skulle han bli fri fra hvit makt, måtte han ha utdannelse. Han fulgte derfor godt med på hva lærerne fortalte ham på skolen, han var en flittig elev. Så bryter Mau Mau-opprøret ut, kenyanerne ville kaste åket av seg. Men Kenya er et land bestående av mange ulike stammer som ikke alltid er verdens beste venner, den gangen som nå – politikken er helt avhengig av hvilke stamme du kommer fra. Njogores familie er kikuyuer. Njoroges far engasjerer seg mer og mer politisk. Til slutt når politikken også Njoroge. Det er ikke lett å være flink skoleelev når krigen raser. Og ikke minst når du er svart i et land der de hvite bestemmer.

Mange kjenner Kenya gjennom noen av Karen Blixens tekster. Den danske forfatteren er en stor dikter, en av Nordens største – i hvert fall hva stilistikk angår – men hele sannheten om Kenya fortalte hun aldri fra sin farm rett utenfor Nairobi.

Hele sannheten forteller ikke Thiong’o heller – romaner gjør jo aldri det, men den forteller om ei tid i kenyansk historie, sett nedenfra – sett fra the native perspective. Innholdet i fortellingen er ikke hele tida like koselig, men den er vakkert fortalt. Med en kjærlighet til det jordnære, det opprinnelige – det ekte og kjærlighetsfulle. Njoroge skjønner ikke helt hvorfor han må stille med 40 meter tillegg her i livet, men viser helt på tampen av romanen at han ikke finner seg i hva som helst. Og at kjærlighetsevnen, den er universell – den er det ingen makter i verden, verken hvit eller svart, som kan ta fra ham.