JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Amerikansk etterkrigsteater er det lite som slår. Her hamrer den ene dramatiker etter den andre i sund den lykkelige familien, enten han – for det er alltid menn – heter for eksempel Eugen O’Neill, Edward Albee, Arthur Miller eller Tennessee Williams. Og det er akkurat mesterverket til sistnevnte, en sporvogn til begjær, som nå nærmer seg slutten på Christiania Teater i Oslo. Skjønt, dette er et stykke som er satt opp utallige ganger over hele landet, og garantert blir satt opp igjen. Så fortvil ikke. Skjønt, kanskje settes det ikke opp med Maria Bonnevie og Trond Espen Seim i de to bærende rollene med det aller første.

Det verdenskjente dramaet, på amerikansk A Streetcar Named Desire, ble skrevet i 1947 av dramatikeren som bodde de første syv årene av sitt liv i Mississippi, en av USAs sørstater. Og det er fra den lille byen Laurel i nettopp staten Mississippi stykkets hovedperson Blanche DuBois, spilt av Maria Bonnevie, kommer fra. Familieeiendommen er solgt, og Blanche har reist til New Orleans for å bo sammen med sin søster Stella. Det hun ikke helt har regnet med er at søsteren har giftet seg med Stanley Kowalski, en ganske enkel kar med polske aner. Stanley spilles av Trond Espen Seim. Forholdet mellom Blanche og Stanley skjærer seg fort. Blanche presenterer seg i starten som ei ganske forfinet, men svært sjølopptatt dame som mer enn noe ønsker seg oppmerksomhet. Hun vil som de fleste av oss bli sett. Stanley orker ikke noe av dette, så enkel er han tross alt ikke. Etter hvert begynner Stanley via venner å gjøre noen nærmere undersøkelser om fortida til Blanche. Den viser seg å være helt annerledes enn det Blanche presenterer. Stanley blir ikke noe mildere stemt av dette. Temperamentet hans er det heller ingenting å si på. Det er spenningen mellom Blanche og Stanley som bærer dette stykket. Den blir bare verre og verre. Til slutt kjøper Stanley en returbussbillett til Blanche, og da bryter hun nesten sammen. En kompis med kallenavnet Mitch dukker også opp. Spilt av Amund Sigurdssøn. Han er skrudd litt annerledes sammen enn Stanley, forelsker seg i Blanche, og det går mot en romanse som imidlertid blir avblåst i tolvte time.

Som nevnt er amerikanske etterkrigsdramatikere mestere i å avkle den idylliske amerikanske familien. Det viser seg fort at det fins brodne kar i hver eneste familie, og i et hvert individ. Her slipper ingen av oss unna. There is a crack in every one of us, for å omskrive Leonard Cohen litt.

I denne teateroppsetningen av En sporvogn til begjær, som Marlon Brando og Elisabeth Taylor nærmest har gjort udødelig på filmen fra 1951, får vi servert et gnistrende samspill mellom Bonnevie og Seim. Særlig imponerer Bonnevie. For også Blanche har temperament når hun blir avkledd all sminke og glamour, og Bonnevie tar etter hvert av hun også. Stort kunstnerisk håndverk.

Du skal være ganske immun mot gode teateropplevelser for ikke å like denne forestillingen. Norske teaterscener trenger riktig nok nye dramatikere som kan fornye repertoarene, men det fins fortsatt klassikere som kan spilles om og om igjen. At den forestillingen jeg så hadde en svært høy gjennomsnittsalder av hostende og harkende publikummere, betyr ikke at En sporvogn til begjær burde kunne ha noe å gi til ungdommen også. De bør i hvert fall gi det en sjanse.